tirsdag 28. februar 2012

Sorgen og glæden, de vandrer tilhobe, sa min mormor

25.2.2012 ble en slik dag for meg. Ramlet i seng i åttetiden, fullstendig blåst av inntrykkene, av kontrastene:

Dagen startet som vanlig tidlig med 'portvakt', denne gangen ved jordbruksporten Falamya. Det er en ganske magisk stemning å stå småhutrende og vente på at de fem israelske soldatene iført hjelm, skuddsikker vest og automatvåpen skal komme og åpne porten for noen bønder og sauer på vei til jordene sine på den andre siden av gjerdet, .


I dag var det veldig rolig ved Falamya-porten. Sju menn, én traktor og elleve sauer passerte i løpet av de to timene jeg stod der. God start på dagen, men i overkant mye piggtråd.

Denne dagen var satt av til en 'grand tour' i Qalqilya-områdets mange landsbyer sammen med vår faste taxi-sjåfør, Abed, som er lommekjent i hele distriktet. Første besøk var barneskolen i den lille landsbyen Izbat at Tabib. Veldig vakkert område. Nydelig skole.



Problemet er bare det at skolen ligger i et såkalt 'område C', et område som styres både sivilt og militært av Israel. Oppdelingen av Vestbredden i A-, B- og C-områder var et resultat av Oslo-prosessen og ble en tragedie for palestinerne. Da avtalen ble inngått i 1992, var ett av premissene at landfordelingen skulle reforhandles i løpet av fem år med utgangspunkt i grenselinjene fra 1967, den såkalte 'grønne linjen'. Dette har ikke skjedd. Nå spiser de israelske bosettingene seg inn på stadig nye områder, både gjennom utvidelser av de gamle og etablering av nye. De fleste husene i Izbat at Tabib har fått rivningsvarsel (demolition order) flere ganger i en årrekke, og en god del av dem har blitt revet. Men mange har på en eller annen måte greid å klore seg fast og fått forpurret rivningsplanene. Bosetterne som omkranser den lille landsbyen kommer med ujevne mellomrom inn i landsbyen (med full bevæpning og i tillegg beskyttet av israelske soldater) og roper trusler til innbyggerne for å få dem til å flytte. Hva skjer med folk som må leve slik i år etter år?


Etter å ha servert oss te med sukker og salvieblader (jeg rekker så vidt å begynne en tankerekke om at alt dette sukkeret ikke er sunt, men bekymringen drukner fort i disse omgivelsene) viser rektor oss rundt på skolen sin. 10 lærere på 40-50 elever. De er blide og glade når vi titter inn i klasserommene deres. Som unger flest. Men bildet av de smilende barneansiktene blir forstyrret av det rektor og engelsklæreren nettopp har sagt til oss: Disse barna er annerledes enn barna i andre landsbyer. De leker stort sett med plasikkgeværer og -pistoler og mange av guttene pleier ofte å male ansiktene sine som commandosoldater. Bildet går ikke opp. Jeg kjenner tristheten fra dette møtet velte opp igjen når jeg skriver dette, flere dager etterpå.


Ny skole, nye elever. Habla. Egentlig et helt håpløst, inngjerdet område hvor mange av elevene må gjennom et strengt bevoktet sjekkpunkt for å komme på skolen. Denne gangen likevel et emosjonelt pusterom hvor problemene er små (32 elever stuet sammen i knøttsmå klasserom). På rektors kontor får vi mer te, med sukker og myteblader denne gangen. Veldig søtt og veldig godt. Ute på skolegården stimler elevene sammen omkring oss og bobler over av lyst til å si de setningene de kan på engelsk. Hello. What's your name? Welcome!


Jentene danser for oss og er veldig stolte og fnisete. Herlig. Dette gjorde godt. Jeg kjenner meg klar for nye inntrykk. Abed stapper oss inn i bilen og kjører til et sted hvor israelske bosettinger vokser opp i rekordfart. Bosettinger følges alltid av gjerder eller murer som omkranser dem og stenger lokalbefolkningen ute fra fri ferdsel i sine områder. Områder med raskt voksende bosettinger blir gjerne preget av at bygging og vedlikehold bremses stopper opp fordi det ikke gis tillatelser til det - eller at folk gir litt opp.


Når jeg zoomer inn, blir kontrasten mellom bebyggelsen vi står ved og de investeringsintensive bosetterkomplekset på den andre siden av dalen veldig stor.


Videre, videre. Denne gangen gjør Abed det tøfft for oss og tar oss med til en familie som har fått det ene huset sitt revet av det israelske militæret fordi bosettere har annektert store deler av eiendommen deres og nå ligger kloss innpå dem. Synet av en ribbet grunnmur med en trehjulssykkel på ble ganske overveldende.


Verten vår bor nå i gamlehuset ved siden av sammen med kona, fire sønner, to svigerdøtre og fem barnebarn. Han hadde for noen år siden tredve mål jord og drev lønnsomt og effektivt med drivhusdyrking av tomater og andre grønnsaker. Nå sitter han igjen med ett mål og landtyvene som nærmeste nabo.


Det var usigelig trist å følge han bort til gjerdet og høre han fortelle om hvordan det oppleves hver dag å se over på de lekre husene som nå står på jorda hans. Kroppsholdningen og klangen i stemmen ble ganske heavy.Jeg så en ribbet mann. Vi fikk selvfølgelig te før vi dro igjen. Med mye sukker. Solbrillene måtte på for å skjule tårene til en besøkende betrakter.


Neste stopp ble for absurd til å bli en tåreperse. Hani Amir er litt over 50 år gammel og bor sammen med kona si i Mas-ha, rett utenfor byen Qalqilya. Det spesielle med Hani er at han er totalt innesperret av en åtte meter høy mur på en side og høye, elektriske piggtrådgjerder på de tre andre. Hani hilste oss velkommen og låste oss inn.
 

I 2002 lå eiendommen hans midt i løypa for den store separasjonsbarrieren som israelerne planla. Israelerne har flere ganger forsøkt å få han til å flytte og tilbudt han kompensasjon, men Hani nekter. Dette er mitt land og min eiendom, sier han. Dersom de skal få meg vekk, må de enten skyte meg eller vente til jeg dør. Etter 2003 ble han innebygd på allekanter. Nå er tomta ca 60 x 40 meter.I fem år kunne Hani og familien hverken komme ut eller inn uten at soldatene låste opp. Folk fra landsbyen på utsiden av gjerdet pleide å komme med poser med mat som de kastet over.


Hani har gjennom årene hatt besøk av mange 'internasjonale', og israelerne ga til slutt opp den totale isoleringen og laget en liten port ved muren som han fikk nøkkel til. Hani utsrålte en vidunderlig trass oppe i den komplett absurde situasjonen som utgjør hans livsverden. Det er jo denne trassen palestinerne er helt avhengig av for noen gang å kunne lykkes i sitt hovedprosjekt: å få slutt på okkupasjonen.


Det ble ikke te-pause hos Hani. Kona hans var i byen på besøk hos familie. Fra trappa si kunne han både vinke farvel til oss og se på grafittien på muren ti meter unna. Hani og dette landet har nok større behov for et storstilt besøk av Fugl Fønix enn av Märthas engler.


Så var det bare for Hamid å låse ut en ny delegasjon med storøyde og stumme besøkende.


Mot slutten av 'the grand tour of district Qalqilya' kom vi til en av Palestinas eldste landsbyer med bebyggelse fra romertiden. Så vakkert!  Et storstilt rehabiliteringsprosjekt var på gang med støtte fra flere land. Møkkete arbeidere tøt fram fra kjellerrom og viste oss stolt rundt.


Sadi var en av de blide og stolte huseierne. Etter 27 år i den palestinske hæren (Libanon og Jordan) hadde han dratt tilbake til hjemstedet for å leve et ordentlig familieliv. Sjarmtrollet på halvannet år hadde grepet på pappa, og brukte ikke lang tid på å fange oss heller.


... og selvfølgelig ble det mer te før vi dro. Veldig god og søt te.


Men det kunne jo ikke ende med denne idyllen. Ikke i dette landet.


Vår sjåfør, Abed, tar oss med tilbake til der  dagen startet, ved jordbruksporten Falamya, hvor vi står hver lørdag mellom fem og sju om morgenen. Sola har gått ned og det begynner å mørkne. Abed stanser bilen ved porten og går ut. Sier stille at før 2002 eide han 35 mål jord her hvor de dyrket oliven, papaya og mange andre frukter og grønnsaker. Etter at separasjonsbarrieren (muren/gjerdet) ble satt opp, ligger det aller meste utilgjengelig på den gale siden. Blide og muntre Abed blir uvanlig stille, og på resten av turen hjem er det også helt stille i bilen.

Sorgen og gæden, de vandrer tilhobe, som min mormor sa. Også på Vestbredden.

torsdag 23. februar 2012

Sju fengslinger og en løslatelse

I natt ble sju unge menn i alderen 17-19 år arrestert av israelske soldater i nabobyen Azzun. Soldatene kom halv to og forlot landsbyen kl sju. En av dem, som var med i den store Shalit-utvekslingen i oktober, ble senere satt fri. Administrativ varetektsfengsling uten anklage eller dom. Ingen aner hvor lenge de blir sittende. De fleste blir arrestert fordi de har kastet stein på soldatenes armerte kjøretøyer. Jeg dropper fristelsen til å ironisere over proporsjonaliteten mellom ugjerning og reaksjon.

Så langt fengslingene. Løslatelsen fikk vi tett inn på livet. Arif Sameer Chbieteh ble løslatt i natt etter seks år i fire ulike israelske fengsler. Han er nå 25 år gammel, og altså 19 da han ble arrestert.  Arif ble dømt til seks års fengsel for oppbevaring av et håndvåpen for noen venner. I natt ble han en fri mann. Vi fikk møte han sammen med mor, tante og flere venner. En gledens dag, men med sorg og savn klart synlig i det radmagre ansiktet.


Seks år fra du er nitten år og student. Israelske fengselsmyndigheter sa nei til å la han fortsette studiene i fengslet. Dermed ble det 2112 monotone dager på celler på 3x7 m hvor antallet innsatte varierte mellom fire og ti. Hele tiden på cella bortsett fra fire timer per dag i luftegården. Ut over dette, nada. Ingenting. Mamma Halina fikk lov å besøke sin sønn i tre kvarter om gangen, noen år bare én gang, andre år flere. Ikke lov å ta med mat, bare noen klær.

Arif ble banket opp flere ganger, skrev klage til fengselsledelsen og ble som en følge av dette overflyttet til nytt fengsel i løpet av et døgn. Episoden og klagen ble effektivt ryddet av veien.

Med et tappert smil svarer Arif på vårt litt naive spørsmål om hvilke håp han har for det kommende året, at han ikke vet. Hans viktigste behov er å viske bort alle minner fra de siste seks årene og bli 'blank i hodet'.

Hele familien er glade for at 'the internationals' har kommet på besøk på denne store gledesdagen med det tunge, triste bakteppet av savn og to tusen tapte dager. De vil veldig gjerne at vi formidler deres erfaringer til 'verden utenfor'. Arif følger oss til porten og hilser til dere alle ved siden av plakaten av som er hengt opp utenfor. Det er neppe å dra det for langt å tenke at det fort kan bli nye to tusen tøffe dager i strevet med å sette beina under seg igjen etter løslatelsen. Kjenner at ansiktet og øynene hans sitter hart i.


tirsdag 21. februar 2012

Administrative detention on the West Bank


By invitatation from the Qalqiliya branch of Prisoners’ Club, the EAPPI team at Jayyus attended the demonstration against the administrative detention of Khader Adnan who has been detained since 18 December. Adnan is now on his 64th day of hunger strike and has lost a third of his body weight. According to Al Jazeera, the 33 year old baker was arrested in his home in the middle of the night and ‘sentenced’ to four months of administrative detention, www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/20122148513674313.html.  World leaders have expressed growing concern over the fate of the prisoner, who is being held without charge under a procedure known as "administrative detention". There are currently more than 300 Palestinians being held in administrative detention by Israel, without charge or trial, for renewable periods of six months, without any way of defending themselves.”

EAPPI teams do not actively participate in demonstrations, but attend to show sympathy and talk with people. Sometimes we find eloquence without use of words.

In the small town of Qalqiliya, more than two hundred attended the demo. Not bad!

Mothers and sisters with husbands, sons and brothers in administrative detention; faces showing the destructive effects of the use of illegal imprisonment.

There is beauty to be found on the West Bank. Administrative detention is not among these. The life of Khader Adnan is on the line; a very thin line. Should he die in illegal detention, scenarios including disruptive, violent response are more than probable. Israel’s Supreme Court will hear an appeal for Khader’s release today.

mandag 20. februar 2012

Varetekt på Vestbredden

Etter invitasjon fra den lokale gruppen av Prisoners' Club, har jeg i dag har vært i Qalqilya for å støtte den lokale demonstrasjonen mot varetektsfengslingen av Khader Adnan, som nå sulterstreiker på 64. døgnet. Ifølge Al Jazeera ble 33-åringen arrestert midt på natta i sitt hjem 18. desember og satt i såkalt administrativ forvaring i fire måneder. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/20122148513674313.html Denne typen varetektsfengsling uten tiltale og dom skriver seg tilbake til den britiske mandattiden, og det israelske militæret bruker den aktivt. Amnesty International har tall som dokumenterer at det ved årsskiftet var 307 palestinere som sitter i administrativ forvaring, blant dem 21 fra den palestinske lovgivende forsamling



Det inngår ikke i oppdraget vårt å delta aktivt i demonstrasjoner, men det er ingenting i veien for å møte opp, vise sympati og snakke med folk.


I den lille byen Qalqilya var det over to hundre demonstranter på gata. Ikke dårlig.


Mødre og søstre med menn, sønner og brødre i administrativ forvaring preget også gatebildet.


Det er mye vakkert å se her, men administrativ forvaring er ikke blant disse. Khader Adnans liv henger i en tynn tråd. Jeg tør ikke tenke på hva som kan utløses av vold dersom han dør i denne formen for varetekt som bryter med alt av internasjonal lovgivning.


Før dette åpnet dagen med overvåkning av jordbruksporten North Gate i Jayyus. Slike er det å tusele gjennom gatene kl 0500 den halvtimen det tar å komme fram til piggtrådrullene og stålportene.



Køla svart. Så motordur. Jeepen med de fire soldatene kommer brasende ned veien på den andre siden, og plutselig står du der med hovedlys og to tusenmetere rett i trynet. Igjen undrrer jeg på hva blandingen av angst og makt gjør med folk. Har så vidt kommet  i gang med en bok av den jødiske journalisten Arthur Neslen som heter Occupied Minds. A Journey through the Israeli Psyche. Dere får nok høre mer om denne boka etter hvert. Nå sier jeg god natt til dere. I morgen tidlig er det en ny port som venter.


torsdag 16. februar 2012

Bronkitt, husransakelse og checkpoint-vakt

De siste ti dagene har vært innholdsrike på mange måter. Har slitt med en kraftig virus-bronkitt med hoste som har skremt vettet av halve vestbredden. Begynner å avta i styrke nå, heldigvis. Torsdag våknet jeg i ørska av at min romkamerat fra Holland måtte ut i natta (0130) og observere/støtte en familie som ble utsatt for husransakelse og arrest av sin 18 år gamle sønn. 7 biler og 50 soldater. Inventar oppskjært og ødelagt. Ingen info om hva sønnen var mistenkt for, hvor han ble tatt og hvor lenge han ville bli holdt i varetekt. Vår oppgave er å gjøre alt vi kan for å slippe inn i huset og støtte familien som blir utsatt for raidet. Noen ganger går det. Noen ganger ikke. To dager etterpå kom de tilbake med sønnen i håndjern, banket han opp foran hele familien og gjorde en ny husransaking med nye ødeleggelser. Deretter vekk, med sønnen til ukjent sted. De erfarnne kollegaene gjorde en god jobb og ga oss ferskinger en nyttig innføring i hvordan en må oppføre seg for å få sjanse til å treffe familien som blir rammet. De ekleste var å høre at slike raid som regel kommer i perioder hvor ungdommer er midt i en eksamensperiode. Arresten ødelegger utdanningsløpene deres og virker veldig nedbrytende.

Rett før avreise tilbake til Jerusalem for noen dager med ganske tungt informasjonsprogram, var jeg med på min første morgenvakt på en av check-pointene, Azzun Atma. Ut av senga 0415, taxi i en drøy halvtime, og der var den, porten hvor alle arbeidsfolkene skulle gjennom for å komme til arbeid i tide:



100 frysende mannfolk av alle aldre stod allerede og ventet da vi kom fem på fem. Vår oppgave er å stå så nærme porten som mulig og telle hvor mange som passerte gjennom inngjerdingen fram til selve checkpointet og fram til de ventende bilene fra dagens arbeidsgivere. Første halvtime var 176 personer igjennom. Kl 0600 var tallet oppe i 342, halv sju nådde vi 529 og etter to timer hadde 652 kommet seg gjennom. Effektivt i dag, sa veteranen. Vår spot-check viste at vår mann brukte et kvarter på å komme gjennom. Forrige uke tok det en time. Kommer du får seint til pick-up-bilene, blir det ikke noen jobb på deg, og du må returnere uten inntekt, men med utgifter til skyss fram til porten. Hver dag. År ut og år inn. Bli behandlet som kyr. Likevel hørte jeg latter fra køen. Det kalles visst resiliens og er bra for mye. Jeg sliter fortsatt med å fordøye inntrykkene.

Søndag er det tilbake til Jayyus. Da har veteranene reist og vi må greie oss på egen hånd.

fredag 10. februar 2012

Mitt nye hjem de neste tre månedene :-)

Etter en hektisk dag med informasjoner i massive bølger fulgte en busstur fra Jerusalem via Ramallah til Jayyus. Verdens kanskje mest gjestfrie sted etter kvelden å dømme. Middag hos taxisjåføren, Abed og hans familie vaklet vi sprekkmette hjem til det nye hjemmet. Steve fra England, Irmgard fra Tyskland, Maria fra  Ecuador og jeg skal bo her. De første fire dagene sammen med teamet vi tar over etter. Kveldene ser sannsynligvis slik ut.


Nå er klokka 2120 og ulltøy og sovepose venter. Vekkerklokka står på 0350. Natta!

torsdag 9. februar 2012

Kaldt møte med Jerusalem

På Ben Gurion Airport i Tel Aviv møtte noen av oss kulden i form av tre timers avhør om hvorfor en kom til Israel. Vel framme i Jerusalem ble vi møtt av en kulde som på ingen måte var i overført betydning. Har aldri frosset så mye innendørs i mitt liv før. Første natt ble tilbragt i sovepose iført ullundertøy og med teppe utenpå. Men før sengetid ble det mulighet for en liten tur til gamlebyen sammen med nye venner, Damaskusporten er flott:


Det mest overveldende var å se brosteinene. Gule og glattslipte etter flere tusen år med flittige føtters tråkking. Noen ganger utvides perspektivene på det meste i møte med historien.


I dag har vi vært på kvalifisert sightseeing i byen, ledet av en sveitsisk jente som har vært ledsager her de siste tre månedene. Hovedhendelsen var nok møtet på prosjektkontoret hvor forventningsfulle nykommere skulle få utdelt selve sertifiseringssymbolet: vesten vi alltid skal ha på oss i egenskap av ledsagere.



Uniformen til nær halvparten av dem vi skal være her for, er litt annerledes


Jeg er veldig glad for dere som har valgt å følge bloggen min. I morgen kveld bærer det mot eselhovedstaden Jyyus! Nå er det ned i soveposen med ulltøy på.

søndag 5. februar 2012

Onsdag er det avreise til Vestbredden og Jayyus

Noen ganger er det lang avstand mellom et kart og den virkeligheten kartet viser. Ta en titt på kartet over området som 'min' landsby, Jayyus, ligger i:

75 % av jordbruksorådene (ca 8600 mål) til de ca 4000 palestinerne som bor i Jayyus havnet i 2003 på utsiden av piggtrådsperringer og murer. Det er to porter å gå gjennom for å komme ut til beitemarkene, åkrene og drivhusene (på 'sikksakk'-streken vest for Jayyous). Portene blir åpnet tre ganger om dagen i 15 minutter av israelske soldater som er svært nøye med kontroll av passeringstillatelser. Forsinkelser skjer ofte.  Dersom portene ikke åpnes, må en gå flere kilometer lenger nord, til Falamya, for å bruke en port der. Piggtrådgjerdene/muren ble satt opp for å beskytte den israelske bosettingen Zufin (1000 innbyggere). Bosetterne planlegger nå å bygge nye 1500 hus. Dette vil i så fall medføre at gjerder blir flyttet østover og mer land blir tatt fra Jayyus-folket. Jordbruksområdene vest for 'separasjonsbarrieren' var frodige områder:





Bildene er hentet fra jayyousonline.org.