Fengslende retorikk på Vestbredden og i Israel

Etter nesten en ukes datatrøbbel er jeg klar for et nytt blogginnlegg. Denne gangen skal det handle om noen enkeltopplevelser som har fått meg til å tenke på hvordan palestinerne og israelerne synes å sitte i klisteret, -hver på sin måte, - og at en viktig bestanddel i dette klisteret er de fortellingene de ustoppelig produserer.

Først om noen sentrale palestinske fortellinger jeg har møtt. Samme dagen som vi kom til Jayyus som det nye teamet av ledsagere, ble vi invitert sammen med det avtroppende teamet til ordførerens kontor.Han la ut med patos om hvor takknemlig innbyggerne i Jayyus var for at vi hadde kommet for å se, ta del i og hjelpe i den store lidelsen til palestinerne. På det tidspunktet tenkte jeg at denne høytidelige, oppstyltede formen var noe orførere og andre høyerestående representanter for det offisielle palstinske selvstyret hadde. Senere har jeg både fått bekreftet dette og sett at også andre fra tid til annen tar i bruk den samme fortellingstypen og den samme retorikken. Mellom disse fortellingsutbruddene snakker de om dagligdagse ting slik du og jeg er vant til det. Men dette er generaliseringer. Bli med meg inn i en spesifikk situasjon.

Mandag kl 15 fikk vi igjen besøk av den israelske hæren. Jeg var alene i huset og på vei ut av porten for å kjøpe vaskepulver hos Ibrahim da gutta utenfor pekte oppover veien. Der stod de. Syv stykker med bulende brystkasser (skuddsikre vester) og tunge gønnere, og hjelm med visir (hadde nær skrevet gevir). Som dere ser på bildet foregår det hverdagslige samtaler mellom mor og sønn gående på den ene siden av gata og en tilsynelatende like ustresset samtale mellom mennene på den andre siden. De er jo vant til dette, tenkte jeg. Etter en stund flyttet soldatene seg vidre noen hundre meter, og så begynte det å skje noe.

Gutta boys begynte å samle seg. De virket urolige og nesten oppstemte. I hvert fall 'gira'. Steiner ble plukket opp fra gata og veikanten. Ikke store, men likevel. Jeg så ikke at noen ble kastet på dette tidspunktet, men at gutta ventet på en sjanse til å kaste uten å bli sett og arrestert, var temmelig sikkert. Etter hvert ble støynivået så høyt og løpingen fram og tilbake så hektisk at soldatene gjorde klare signaler til å forberede tåregassangrep.

Jeg trakk meg rolig og sindig bort fra denne gatestubben og rundt et hjørne. Det var i hvert fall meningen det skulle se rolig og sindig ut, midt mellom løpende tenåringer. Der møtte jeg et syn som gjorde et sterkt inntrykk. Oppover gata kom det en ung far med sine to små sønner, en i hver hånd. Den minste var halvannet år. Smilende og blide, alle tre. Hva er 'feil' i dette bildet?

De kaster stein mot meg. Små steiner som smårollinger kan håndtere. Far gliser og gutta gliser. Far vil gjerne at jeg skal ta bilde av dem.

Situasjonen er ikke slik at jeg på noen naturlig måte kan stille far spørsmålet om hva han i alle dager holder på med. Jeg bare tenker det, og skjønner ikke. Begriper det ikke. Jeg vet jo at mange tenåringsgutter blir satt i administrativ forvaring for å kaste stein mot soldater og militære kjøretøyer. Jeg vet også at svært mange av disse får varige skader av fengselsoppholdet. Farens åpenbare stolthet sitter fortsatt sterkt og uforløst  i meg da jeg etter en times tid ser The Israeli Defense Force (IDF) forlate landsbyen.

Det ble ingen arrester denne gangen. Bare et timelangt 'på-gata-forhør' av en syttenåring om hans kjennskap til steinkasting. Eslene kan skratte igjen. Det gjør tenåringene og fedrene deres også. Jeg undrer meg over hvordan det er å vokse opp i dette landet med den daglige trakasseringen.

Dagen etter har kollega Irmgard og jeg en avtale om å dra inn til Al Quds Open University i Qalqilya. Al Quds er det arabiske navnet på Jerusalem, og dette åpne universitetet ble opprettet for å gi ungdom en sjanse til å studere uten å bli hindret av de mange stengslene muren medfører. Vi skal treffe deler av staben som er veldig interessert i å praktisere sin litt vaklende kompetanse i muntlig engelsk. Det er en flott og munter gjeng vi treffer. Høy kompetanse på sine områder. Humoristiske og lette å snakke med.

Etter litt pludring bestemmer jeg meg og sier: Nå skal jeg stille dre et veldig vanskelig spørsmål. Alle får umiddelbart litt rynker i panna og min kollega hopper litt i stolen sin. Jeg beskriver møtet med den glade småbarnsfar fra dagen før og spør dem hva de tenker om hans måte å være far på, i den spesifikke situasjonen. Det er som å trykke på en knapp. Historiene, eller narrativene, som det også heter på høytidelig, renner ut av dem. De er ikke sinte over spørsmålet. Bare vennlig forklarende: Denne faren hadde ett mål med det han gjorde og det var å lære sønnene sine 'to not be afraid of the soldier!'.

Så kommer alle de personlige historiene om 'okkupasjonen og meg og mitt liv'. Jeg er ingen spesialist på retorikk, men kjenner at de bruker alle tilgjengelig virkemidler i en blanding av vaklende engelsk, flommende arabisk og et rikt nonverbalt uttrykk. Men jeg er sta når jeg vil og greier til slutt å stoppe dem med å si at jeg har nok et vanskelig spørsmål de må svare på. 'Dere vet jo at israelerne setter mange unge gutter i administrativ varetekt på grunn av at de kan tenkes å være med på steinkasting. Slik varetektsfensling er jo som dere vet en veldig stor belastning. Hvordan kan en far forsvare å 'lære opp' sønnene sine til å kaste stein når dette øker risikoen for at de blir arrestert? Svaret kommer kontant fra to av mennene: Prison is for men!

PRISON IS FOR MEN! Steinkastingen og fengslingene er altså sentrale deler i identitetsskapingen på Vestbredden. For gutta. Ut over dagen snakket jeg med flere av de erfarne og kloke kontaktpersonene vi har rundt oss her i Jayyus. Det er kraftig kost å erkjenne at et folk som har levd under okkupasjon så lenge og med så sterk innskrenkning av sin livsverden nødvendigvis lager slike fortellinger. Med hodet vet mange av dem at det ikke finnes noen vei ut av uføret gjennom vold. Men de som mener det næres samtidig av fortellingene om sine møter med okkupasjonen og okkupantene. Det er ingen grunn til å hovere over denne motsetningen mellom fornuft og følelser. Norge gjennomlevde fem små år med en i sammenligning 'fredelig' okkupasjon. Jeg, som ble født to år etter at den sluttet, har lyttet til, lest og sett dramatiseringer av sanne og usanne heltehistorier om motstanden mot tyskerne i hele min oppvekst og langt opp i voksen alder. Ennå i dag lager vi filmer om og reiser statuer av de største heltene og sabotørene. Det er altså det enkleste i verden å skjønne at palestinerne renner over av fortellinger om sin motstand mot de israelske okkupasjonsstyrkene etter mer enn 60 års okkupasjon. Og for hver arrestasjon skapes det nye fortellinger som sementerer grunnmuren i det fastlåste systemet.

Gjør israelerne det samme? Min opplevelse gjennom å ha snakket med ganske mange soldater ved portene og sjekkpunktene vi 'overvåker' daglig, er at ordet terrorist sitter veldig løst. Det brukes som forklaring på alt de gjør av tilsynelatende absurde kontroller, som for eksempel å kommandere 66 år gamle Abu Azzam ut av traktoren sin, opp på hengeren og løfte ned store sekker med kunstgjødsel slik at den pur unge soldaten med skuddsikker vest og automatgevær kan pirke nedi innholdet, godt sikret av en soldatpartner som står tre meter unna henne med fingeren på avtrekkeren. I en reell trusselsituasjon og på bakgrunn av spesifikk etterretnings-informasjon kunne dette ha vært fornuftig. Det er bare det at Abu Azzam daglig har kjørt gjennom denne porten for å komme ut til landområdene israelserne tok fra han i 2002. Pluss det ikke ubetydelige faktum at det aldri har blitt funnet våpen eller sprengstoff hos bøndene som bruker denne porten.

Og slik ser Abu Azzam ut når han ikke kjører sin hvite traktor med skumle sekker kunstgjødsel:

I boka Occupied Minds. A Journey through the Israeli Psyche intervjuer den jødiske journalisten Arthur Neslen 50 israelere om deres opplevelse av nettopp det å være israeler. En av de mange interessante trekkene som kommer fram er idoliseringen av forsvaret, og i særlig grad hæren. Det finnes en grunnfortelling om den heroiske 'sabraen', han (og hun) som med rå besluttsomhet og mot alle odds 'carved out a Jewish homeland' samme hva verdensopinionen sa om det. Jeg må innrømme at jeg har fordommer om (mange) Israelere som til en viss grad  faller sammen med dem Neslen beskriver i boka: aggressive, kompromissløse i sin tenkning og til tider hevngjerrige. Disse fordommene har også fått næring etter at jeg kom til Vestbredden. Israelere flest derimot, tenker at "de er kultiverte og verdslige ... tolerante mot en primitiv islamsk fiende som er i stand til å tilintetgjøre dem, og tålmodige vis-a-vis en hyklersk og antisemittisk verden som lukket øynene under Holocaust" (Neslen s. 36).

Israelerne ser på hæren som selve grunnlaget for sitt handlingsrom. Alle tenåringer blir innkalt til en førstegangstjeneste som varer i tre år og disse tre årene utgjør et overgangsrituale (rite de passage) som for all framtid binder dem til ideen om nasjonalstaten og kampen for å opprettholde den. Soldatene er ikke bare soldater. De er symbolet på nasjonen, og når en soldat blir såret blir også nasjonen såret. Vi så det under den såkalte Shalit-utvekslingen hvor Hamas greide å forhandle fram løslatelse av nær 1000 palestinske fanger i bytte mot den kidnappede soldaten Gilad Shalit. Israel er et ungt land, men den sivile identifikasjonen med soldatkulturen har utviklet seg på grunnlag av fire kriger og intifadaer i statens historie.

88 år gamle Dov Yirmiya  var deputy batallion commander i hæren. I 1982 ble han sparket fordi han hadde publisert utdrag fra en dagbok som beskrev grusomheter utført i Libanon i 1982. Han har hele livet vært opptatt av at Israel skal ha et sterkt forsvar med en sterk etisk forankring. Han sier at

• "forfallet i jødisk og israelsk moral etter 1948 gikk så langt at jeg fryktet at vi sto ovefor en avgrunn. Dessverre sådde nazistene -- og nå sier jeg noe farlig -- ondskapen i den tyske sjelen  i vårt folk. Hat avler hat."

Roman Rathner er en tidligere spesialsoldat fra de sovjetiske spetznas-styrkene som dannet en egne bataljon av tidligere sovjetveteraner med erfaring fra Afghanistan. Han sier:

• "I Sovjet var det slik at om en soldat døde i en trefning, var det trist. Her er det en nasjonal tragedie, på TV og i avisene. ... men i begge tilfeller er forsvaret av fedrelandet et absolutt. ... 
• Jeg føler konstant på trusselen om terrorisme. Det kan komme en selvmordsbomber når som helst. Derfor er vi rede til å gjøre hva som helst som hæren eller sikkerhetstjenesten ber oss om."

Anonyme Sammy var i utgangspunktet nærmest en pingle men utviklet seg gradvis til å bli det han selv karakteriserer som 'bare en god soldat'. Det kostet. Da den andre intifadaen begynte hadde han fått nok og nektet videre tjeneste, og havnet i fengsel. Han sier om sin tjenesteperiode sør i Gaza:

• "Hver morgen dro vi inn til byen til fots eller i jeep for å arrestere ungdommer som kastet stein på deg og for å spre demonstranter. ...
• De (offiserene) sier at du ikke skal bruke vold, men i virkeligheten er det en daglig rutine. Du er den sterke. Det er du som bestemmer og de er de svake. Noen ganger ser du ikke engang på palestinerne som mennesker. Det er det som er så grusomt.
• Jeg så ting du ikke kan forestille deg når det gjelder ondskap og ydmykelse. Kanskje jeg ikke orker å snakke om dette. Men det er også de små tingene. Du arrestere en eller annen, tar han til en stor leir i sør-Gaza, setter bind for øynene og surrer hendene hans bak på ryggen. Alle soldatene som går forbi kan dra til han i trynet.
• Jeg krysset en grense som jeg før hadde vært på utsiden av. Jeg tenkte ikke over det, Det var ikke meg. Det var grensen inni meg som gikk i oppløsning.
• Jeg ble den jeg ble. Det var ikke noe jeg ønsket. Jeg var inne i denne verdens søppeldunk i disse veldig viktige årene da jeg var 18 og 19 år. Jeg vet ikke om du kan forstå hva det gjør med deg."

Sammy tjenestgjorde i Gaza før Israel evakuerte. Gaza har alltid vært det verste stedet. I dag er det Hebron som har overtatt som det tjenesteområdet hvor soldatene mest refererer til lignende erfaringer. Se gjerne på nettstedet til ex-soldatene som ikke lenger orker å holde kjeft om erfaringene sine (http://www.breakingthesilence.org.il/).


Soldatene vi møter på sjekkpunktene og jordbruksportene er veldig forskjellige. For de fleste av dem er det slik at det skal svært lite til før de går inn i innøvde formasjoner med fingeren på avtrekkeren. Ideen om at det kan finnes en terrorist bak ethvert slitent bondeansikt er ikke til å rikke, selv ikke av det faktum at de aldri har sett en terrorist eller funnet våpen eller sprengstoff. Det er grunnfortellingen til Roman Rathner som er selve virkeligheten: det kan når som helst komme en terrorist.

Den fengslende retorikken her på disse kanter holdes altså varm, dampende varm av begge parter. Israelerne får god hjelp fra en og annen hjelpeløs rakett fra Gaza til å holde ideen om at alle palestinere er potensielle terrorister ved like.

Heldigvis finnes det episoder som bryter med min egen fortellingsproduksjon. For det er jo slik at vi som er her, enten som mer eller mindre nøytrale ledsagere eller som mer tradisjonelle aktivister, også blir historiefortellere som ikke alltid er så nøye med virkeligheten, bare retorikken er fengslende.

I går opplevde jeg å bli en aning skuffet over å få dokumentert at fortellingen om at israelerene ofte arresterer unge mens de har eksamen, for å ødelegge utanning og kompetanseoppbygging  blant palestinere, ikke har noen rot i virkeligheten. Jeg sjekket med utdanningsdirektøren her og han sa at slike historier er basert på enkelttilfeller og kan ikke betraktes som et 'fenomen'. Det er jo veldig bra at det er slik, men jeg ble en fengslende fortelling fattigere.

Jeg traff også tre soldater på den sørlige jordbruksporten som plutselig framstod som helt annerledes enn de beskrivelsene jeg vanligvis formidler. Jeg hadde med en fransk fotograf som tok masse bilder med et svært kamera med gigantisk telelinse. Etter en stund kom en av soldatene fram og spurte hvorfor hun tok alle bildene, hvorpå hun lett arrogant svarte på fransk-engelsk: It's what I do. I'm a photographer. Et lite øyeblikk etterpå hadde samme soldat vært og lånt den rosa iPhonen til en av sine to kvinnelige kollegaer i militærpolitiet og stod og tok bilder av oss. Med jentene fnisende bak ryggen sin. Dette er også en av historiene som danner den sammensatte virkeligheten på Vestbredden.

Gønnerne ble plutselig ikke så skremmende sammen med en rosa iPhone.

Noen ganger er det ålreit, men så plutselig ...

Etter en turbulent natt til mandag (som du kan lese om her http://stevehynd.com/2012/03/13/the-tale-of-an-israeli-smile/) med soldater raidende rundt i landsbyen vår

og en tidlig morgen med vakt ved vår lokale jordbruksport, kom jeg meg av gårde nordøstover til vakre Yanoun, et knøttlite sted som ligger inneklmt (virker enda mer inneklemt når en dropper en bokstav) mellom to aggressive bosettinger, eller rettere sagt ulovlige utposter tilknyttet større bosettinger. Her har det bodd folk i mr enn tusen år. Det eldste oliventreet her er av en slik alder.

.
Utposter og bosettinger ligger alltid på toppen av åskammer for å kunne holde utkikk og kontrollere all trafikk. Du ser dem lett på kvelden fordi lyskasterne deres har et alt annet enn innbydende preg.

Søndag kom settlerne, som vi sier, ned til husene i Yanoun med sine saueflokker. Gjeterne er bevæpnet og veldig truende. Det Yanoun som møtte meg var langt mer fredelig og med innslag av god hverdagskomikk.

Sauer kan være veldig sta. En av publikummerne syntes dette var urkomisk og lo høyt og skingrende. Skulle ønske jeg kunne formidle denne lyden.

 Etter en tre kvarters morgentur (teamet i Yanoun går runden rundt 'bygda' to ganger daglig for å vise
bosetterne at det er internasjonal tilstedeværelse der) sammen med ledsagerkollega Pedro fra Brasil, rakk vi så vidt å drikke halve kaffekoppen før telefonbeskjeden kom at det foregikk en 'demolition' hos beduinene ca tre mil unna i Jordandalen. En demolition er en husrivning med bulldoser eller stor gravemaskin, Vi hoppet i bilen og kom til stedet like etter at de israelske soldatene hadde dratt av gårde med bulldoseren sin. Da hadde de pløyd ned fem telt og tre dyre-'shelters' og gjort tre familier, 28 mennesker, hvorav ti barn, hjemløse i løpet av en knapp time.

Beduinene er en urbefolkning som er svært utsatt. For disse tre familiene var det tredje gang på tre måneder at soldatene hadde revet hjemmene deres, uten tillatelse fra noen domstol (kalles Demolition Order).

 Da vi kom møtte vi en ung ire fra Jordan Valley Solidarity Movement. Han bodde i dalen og snakket flytende arabisk. Etter oss EAPPIer kom ICRC (Den internasjonale Røde Kors-kommisjonen), og deretter B'Tselem, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som gjør veldig mye godt arbeid.

Å være barn som opplever å få hjemmet sitt revet flere ganger må også få ødelagt mye av den barnlige gleden og tilliten til at den dagen du våkner opp til skal bli en morsom og flott dag.

Også i lutfattige beduinleire er det mor og far som må være beskyttelsen og sikkerheten, og det trengs nok mer enn vi aner.

Men selvfølgelig, med nyrevet hjem og et følelsesliv på tvers går det ikke an å glemme gjestfriheten som krever at gjestene skal få te.

Selv vår barkede sjåfør trengte et lite avbrekk fra inntrykkene og tokhos de to nyfødte lammene som knapt nok kunne stå på beina ennå. Også de hadde fått hjemmene sine revet, til og med på den dagen de ble født.

Beduinene er nok vant til det. De internasjonale kommer, og så drar de etter en time. Da sitter de tre familiene alene igjen mens de fine bilene kjører. Men, verden, representert ved oss, har sett hva de er utsatt for og kan sende bilder og ord slik at andre også kan få vite. Det hjelper. Og de vet at Røde Kors kommer til å gi dem fem nye telt. Disse vil i stor trass bli satt opp igjen i visshet om at israelerne vil komme tilbake med bulldoseren sin. Dette landet skal de bare ha.

Følelsene er utenpå oss når vi går inn i bilen. Nattlig arrestasjonsraid kan være skumle og dramatiske, med langvarige, ødeleggende konsekvanser for de som blir arrestert. Opplevelsene ved sjekkpunktene med eviglange køer for å komme på jobb er å ta del i en dehumanisering som er veldig stygg. Men rasering av folks hjem er det tristeste jeg har vært med på. Veldig trist.

Det er bare å se sannheten. Den israelske regjeringen ønsker å underlegge seg hele Vestbredden. De refererer til behov for sikkerhet som begrunnelse, men det kunne de fint oppnådd om de tok med seg bosetterne og muren sin og satte den opp langs 1967-grensene som kalles den grønne linjen. Men det er landet de vil ha. Så enkelt og brutalt er det.

Dobbeltheten, alltid denne dobbeltheten

For noen få dager siden stod den lille landsbyen Jayyus på hodet. Av glede, denne gangen. Ashraf Khaled skulle komme tilbake etter åtte år i israelsk fengsel. Han er tredve år gammel. Vi hadde noen forvarsler tre dager før, med salver av fyrverkeri avfyrt fra biler som dro forbi porten vår. Vi hadde også hørt at Ashraf skulle løslates denne torsdagen. Naive, dumme meg tenkte at noen kjørte forbi huset vårt og skjøt i lufta, slik jeg har sett at en gjør i midtøsten når noe skal feires.  Rødmen skyllet over meg da jeg spurte en av naboene om de noen gang fikk kulene i hodet etter slik feiring. Svaret kom kontant at den palestineren som viser et gevær eller en pistol vil umiddelbart få et like langt fengselsopphold som det Ashraf nå skulle løslates fra. Å dra til skytebanen på søndager for å trene er ikke en rettighet palestinerne har, heller ikke i de områdene de har sivil og militær kontroll over og ansvar for.

Løslatelsen ble utsatt til søndag. Forventningen steg ut over dagen. Mørket kom og fler og fler ungdommer samlet seg i gatene. Ashraf skulle endelig komme hjem og bli feiret.

Vi som er midlertidige i Jayyus-virkeligheten stod midt i forsamlingen iført EAPPI-vestene våre og kjente sterkt på forventningen og gleden over å skulle ønske Ashraf velkommen hjem. Så så vi lysene fra kortesjen.

 

 Lydnivået steg fem hakk. Bannerne med bilder av Yassir Arafat danset ekstra flott i lufa og så skjedde det, det alle hadde ventet på. Begeistringseksplosjonen. Videoklippet fanger kanskje opp noe av stemningen:

 Fyrverkeri og fest. Ashraf er hjemme igjen!

Og så dukker den opp: Dobbeltheten. Om en uke er Ashraf en arbeidsløs mann som har sittet innsperret på et lite rom i åtte år, avhengig av at Røde Kors har betalt mat for han i fengslet, uten mulighet til å fortsette skolegangen som han var i gang med da han ble arrestert som 22-åring. Om en uke har festen stilnet og Ashraf må i gang med å sette beina under seg. Dersom stoltheten hans tillater det, kan han oppsøke KFUM-kontoret i Qalqilya og få noe psykologisk hjelp til Den lange marsjen han står overfor. Jeg kjenner gleden forta seg og tristheten sive inn gjennom ull-lagene i den kjølige festnatta.

To dager etter Ashrafs strålende hjemkomst til Jayyus befinner jeg meg i Tel Aviv på tredagers fri sammen med Elsa. Rent hotellrom, ubegrenset varmt vann i dusjen, deilig mat og en flott, moderne by. Storbyferie! Jeg greier til og med å bli solbrent av å tusle langs den nydelige stranda. Begynner å glede meg til sommeren i Norge. Så er den der igjen, dobbeltheten. Motsigelsen. Galskapen i denne delen av verden. Avihail Stoller i Breaking the Silence (gruppa av israelske soldater som ikke lenger greier å holde kjeft om det de har vært med på i de okkuperte områdene) fortalte oss at det nesten ikke kommer informasjon til det israelske samfunnet om hva som skjer i det okkuperte palestinske området. Ikke se, ikke høre, ikke tale.

Den lille bekreftelsen kommer gjennom kanalutvalget på hotellets TV. Sju israelske kanaler, EuroSport, BBC Entertainment, og Fox News. Ikke BBC, ikke CNN, ikke Sky News. Fox! Den mest reaksjonære nyhetsformidlingen som er å finne. Vestbredden er veldig langt borte her. Ikke se, ikke høre, ikke tale. Jeg fant mitt nåværende bilde av Israel på en vegg i den eldgamle bydelen Jaffa i dag.

Jeg ønsker inderlig at motkreftene i dette flotte landet blir sterke nok til å utfordre meningensfellene til Bibi Netanyahu og den kollektive ikke-vite-bobla. Som dere skjønner: av og til fører dobbeltheten og motsigelsene til et ubehjepelig raseri. Snart skal jeg tilbake til Jayyus og de hverdagslige trakasseringene folk lever i. Akkurat nå kjennes det mer attraktivt enn et deilig, rent hotellrom med masse varmt vann. Ganske sprøtt!

Israelsk gjesteblogger denne gangen

Carlo Strenger er en israelsk psykoanalytiker som har sin faste bloggspalte i avisa Haaretz. Han er en spennende stemme fra det landet som okkuperer det palestinske området og verdt å lytte til, ikke minst for oss som bader i den palestinske lidelsen til daglig. Jeg gir til beste hans to siste blogginnlegg fra hans spalte Strenger than ficion i www.haaretz.com. Om Carlo Strenger:

Carlo Strenger is a psychoanalyst, philosopher and public intellectual engaged in the defense of individual liberty, a high level of public discourse and a sane solution of the Israel-Palestine conflict.

A professor of psychology at Tel Aviv University, Strenger is the author of seven books, most recently The Fear of Insignificance: Searching for Meaning in the Twenty First Century.

Estranged friends? A view on Israel from Western Europe

Is there a commonality of interest between Germany and Israel, or is Israel gradually turning into a liability for its Western friends?

By Carlo Strenger

AMSTERDAM - Last week I spent a few days in Berlin, primarily for a conference entitled: “Estranged Friends? Israeli and German Perceptions of State, Nation, Force" organized by the Heinrich Böll Foundation, a German foreign policy organizations allied with the left-leaning Green party.

I have met with members of the Green party and of the Heinrich Böll Foundation quite often, and I can say beyond doubt that many of its members are deeply engaged with and closely connected to Israel. Quite a number of them are true friends of, feel connected to and care for Israel. They know its political and social structure well, and are well informed about current affairs in Israel.

Germany’s relation to Israel has always been complex; overshadowed by the tragedy and horrors of the Holocaust. Support for Israel is a fixture of German politics, and Chancellor Merkel has gone as far to say that one of the Federal Republic’s raisons d’être is its commitment to Israel’s existential security.

It therefore took some courage for the Böll Foundation to formulate the conference’s guiding question: do Israel and Germany still share a true friendship, or has the estrangement become the dominant trait?

Israel was represented by a number of eloquent spokespeople, among them Shimon Stein, who served as Israel’s ambassador to Germany from 2001 to 2007. Stein made it clear that he no longer represents Israel’s government and that he chose early retirement from the Foreign Service due to difficulties of representing Israel’s current government.

Stein’s position was particularly interesting, because he is, by no means, a starry-eyed idealist: he belongs to the realist school in international relations that understands relations between countries as a function of national interests. For him, the notion of friendship between nations is rather vague, and he prefers looking at commonalities of interest.

But here, exactly was one of the themes that resurfaced, time and again. Is there, at this point, a commonality of interest between Germany and Israel, or is Israel gradually turning into a liability for its supposedly Western friends? After all for these, the tense relations with the Islamic world are a source of great concern; partially because of their dependence on Arab oil, but also because of their preoccupation with the evolving relations with their Muslim minorities. In this respect, Germany’s friendship with Israel is indeed about to turn into more of a problem for its long-term interests.

By and large I saw remarkable sympathy and understanding for Israel’s genuine concerns, not only with respect to the possibility of a nuclear Iran. Ralph Fuecks , co-Chair of the Böll Foundation, repeatedly quoted the Mufti’s recent statement that Jews were the descendants of apes and pigs to show that incitement against Israel is by no means a matter of the past.

There are three major points on which Israel is clearly moving away from the West, as represented by Germany. One is the rise of nationalist rhetoric and the tendency of the ruling coalition to speak of Jews’ eternal right to the greater land of Israel. German intellectuals and politicians are highly aware that German romanticism has been crucial in developing this kind of rhetoric in the nineteenth century with utterly disastrous consequences in the Nazi period, and they firmly reject such rhetoric wherever it is used.

The second, connected, issue is Israel’s increasing movement towards ethnocracy: many of the Netanyahu coalition’s legislative proposals differentiating between Jews and non-Jews run very deeply against the model of civic equality in the Free World.

The third is the great involvement of religion in Israeli politics in a variety of ways: most importantly in the fateful influence of the national-religious agenda on the colonization of the West Bank; through the fact that Israel’s Rabbinate is a state agency; and the fact that it is even possible for ultra-Orthodox and national-religious groupings to demand that women be excluded from certain public functions like singing.

One of the participants, Prof. Michael Wolffsohn, a Jewish, Israeli-born historian at Munich University put the situation quite succinctly in one of the panels: he said that he can easily see how there could be an German-Meretz Friendship, but ever less a commonality between Germany and Israel. Because I’m quite sure that a number of readers will say ‘ah, another leftist’, it might be worth pointing out that Wolffsohn, who has served in the IDF, is considered a political conservative.

Wolffsohn’s statement highlights the growing chasm between Israel and Germany in particular, and the Free World in general. In terms of its core values, Israel has been moving away from the Free World, certainly during Netanyahu’s second tenure of the last three years.

I have, during these years, made great efforts to explain to European audiences what it is like to live under permanent existential threat, and I have tried to argue that at least certain aspects of Israel’s move to the right are the result of Israelis’ traumatization by the second Intifada and the shelling of southern Israel.

Nevertheless the conference, in my mind, has sharpened the question ‘quo vadis Israel?’ – where is the country headed? Are Israel’s growing nationalism and religiosity purely reactive, or do they reflect ethnic and religious identities that have become demographically more dominant?

I think that, certainly in German’s elites, there is still a strong will to maintain and develop friendship with Israel. This is certainly not reciprocated by Lieberman who continues to show nothing but disdain for Europe; judging from his actions, Netanyahu and most of his coalition partners seem not to care either.

In the foreseeable future such friendship will have to be nourished through the institutions of civil society – as for example the Böll Foundation’s conference in Berlin. For me, as for many in Israel for whom the ideals of liberty, human rights and equality are core values, friendship with Germany in particular and Europe in general is not purely instrumental: it reflects the ideals we share with a continent that has drawn important lessons from its tragic history.

• Published 15:16 15.02.12
• Latest update 15:16 15.02.12

Israel's severe right wing syndrome

Sharing problems with others doesn’t really provide too much reason for comfort, but it is quite interesting to see the analogies of the radicalization of the U.S. and Israel’s right.

By Carlo StrengerTags: Israel settlers Israel settlements Mitt Romney Rick Santorum

Get Haaretz on iPhone

Get Haaretz on Android

Nobel laureate economist and New York Times columnist Paul Krugman has recently published a column entitled Severely Conservative Syndrome, based on Mitt Romney’s recent pronouncement that he had been a "severely conservative governor." As Krugman points out, the term "severely" is generally used within the context of illnesses; and while Romney certainly did not consciously want to imply that conservatism was an illness, he certainly makes it sound that way.

Sharing problems with others doesn’t really provide too much reason for comfort, but it is quite interesting to see the analogies of the radicalization of the U.S. and Israel’s right. Romney’s breast-beating assertion of his severe conservatism is partially fuelled by polls that show that Rick Santorum is leading him in nationwide polls among Republican voters.

	West Bank outpost of Migron.
	Photo by: Olivier Fitoussi

Krugman reminds us of two gems in Santorum’s career: connectinghomosexuality with incest and bestiality and his spirited defense of the Crusades against leftists who hate Christendom (no: this is not a typo: he defended the Crusades – obviously a timely topic for America’s current problems).

We in Israel should, of course, not be surprised. After all our right-wingers love to connect to Masada and to praise Bar-Kochba, and to bring school children to Hebron so they can connect to Abraham, Isaac and Jacob. This makes Rick Santorum’s praise of the Crusades outright modernist – after all they are less than a millennium behind us.

Now comes the interesting point: the Crusades, as a quick look at Wikipedia shows, weren’t exactly a success story. Even if you disregard some small humanitarian issues, like the enormous amounts of blood (much of it Jewish) that was spilled, and, as you may remember Salah-ad Din in the end took the whole thing back to Islam. So it is not so clear what was so great about the Crusades.

As you may remember, Bar Kochba was also not exactly a success story. His insistence on rebelling against the Roman Empire created some minor setbacks – about 600,000 Jews were killed when the Romans decided to make a clear point. There’s also a tiny problem with connecting to Abraham, Isaac and Jacob: there is no historical evidence that they ever existed, and in all likelihood the place worshipped as their grave is likely to be the burial site of some sheikh. But, our minister of education points out time and again that nobody should delude himself that Jews will leave Hebron and Shiloh.

What then, is this "severe right wing syndrome"? Why has it been hitting both in as hard as it has Israel and the U.S.? Why does it make Republicans reject reasonable deals that could improve the livelihoods of millions of Americans? And why does it make Israel’s right utterly blind to the simple fact that their gradual killing of the two-state solution is about to lead to the demise of the very Zionist dream of a democratic homeland of the Jews they purport to defend?

We are, of course, speaking about a long-term trend here. As commentators (some conservatives like David Brooks and Ross Douthat) point out, the Republican Party has moved from a sophisticated conservative position to populist radicalism devoid of intellectual foundations during the last decades. Similarly, Israel’s right wing has evolved from a hawkish position based on reasonable arguments to a Manichean worldview that relies on knee-jerk emotional manipulation rather than anything remotely resembling arguments.

There is a common denominator of the coarsening of the right in the U.S. and Israel. Psychological research shows that humans need worldviews that provide a cognitive map, an interpretation of reality and meaning. Our self-esteem is deeply tied to our worldview. When these worldviews come to conflict with reality, one of the more standard defenses against realizing that we need to make strong adjustment in worldview is to radicalize them.

The U.S. inexorably evolves from a country that is white-Protestant and Anglo-Saxon to a truly multi-ethnic, multi-cultural and multi-racial society symbolized, of course, by a black President of global upbringing.

The American Ethos of self-reliance and freedom from government also no longer works. As Niall Ferguson, an economic historian with conservative leanings certainly not suspect of socialist sympathies has pointed out, the whole idea that a modern economy can be run without strong state involvement flies in the face of reality. The question is not whether government should be involved, but how.

Hence Republicans face a deep worldview crisis, but refuse to question their basic assumptions. Instead they move towards ever more simplistic, populist slogans.

The situation of Israel’s right is quite similar. It has been in power for more than half of Israel’s history. Its ideology was based on the doctrine that the greater Land of Israel belongs to the Jewish people, and it has pushed the project of settling the West Bank ruthlessly.

There are hawks committed to liberal democracy like Moshe Arens and Rubi Rivlin who argue that the greater Israel will remain a Jewish state even though Palestinians in the West Bank will receive Israeli citizenship. But they can maintain this fiction only by relying on the theses of Yoram Ettinger that there are only 1.5 million Palestinians in the West Bank, a thesis not even shared by Israel’s Statistical Bureau.

The others on the right largely have nothing coherent to say about how the greater state of Israel will look. They seem to lean towards apartheid, but desperately avoid looking the facts in the eye. Israel’s right simply cannot adjust to the fact that the contradiction between democracy and the greater land of Israel cannot be resolved.

The resulting Severe Right Wing Syndrome deserves to find a place in the annals of political psychopathology. Like today’s Republicans in the U.S., Israel’s right wingers try to overcome their deficit in coherent argument with breast-beating declarations of deep belief in something they can’t even define coherently.