Amazing Sarah

Lille spinkle flotte Sarah Rowe fra England var min ledsagerkollega på Vesbredden i vår. Etter at hun kom hjem har selvfølgelig mange spurt henne hvordan det var å være på Vestbredden. Etter å ha svart 'amazing', slik unge mennesker sier til mangt og mye for tiden, begynte hun å reflektere litt over hva hun egentlig mente og la i dette veldig korte svaret. Sarah var basert i Tulkarem nord på Vestbredden og fikk mer enn gjennomsnittlig dose tåregass og og 'skunk-water' i løpet av oppholdet. Jeg anbefaler dere å lese hva det var som fikk Sarah til å bli 'amazed', ikke bare i Kafr Qaddum:

Dear Friends,

Amazing [əˈmeɪzɪŋ] - to overwhelm with surprise or sudden wonder; astonish greatly.

I have just come to the end of my three month stint as an Ecumenical Accompanier and returned home to a fairly grey British spring. I know that over the coming days and weeks I will be asked many variations on a theme of ‘how was it?!’. It would take me three months to do justice to the people that I’ve met and the things that I’ve seen, but I realise that most people are more interested in a three minute response. As I struggle to refine the last three months into a few sentences, I find myself saying ‘It was amazing.’ Which, of course, doesn’t really mean anything to anyone. So, while I try to find a more meaningful sentence, I thought I would use my last newsletter to share some of the things that amazed me whilst living in the West Bank.

There are some things that you quickly get used to whilst living under occupation.  Events, that if they occurred at home would spark outcry, somehow become the norm. Looking back though, I am amazed once more;

-          that in Hebron, a city in the southern West Bank where Jewish settlers have moved into the middle of what was a bustling Palestinian market place, Palestinians are now forbidden to walk down most of the main street through the old town. On the short stretch which they are allowed to use, the road is divided by a concrete barrier and Jews or Israelis are allowed to use one side, Palestinians must use the other.

-          that on Holocaust Memorial Day, when the two minute siren sounded to remember those who had died, my colleague found himself standing in front of graffiti that read ‘Gas the Arabs.’

-          at the strength and bravery of a member of Breaking the Silence as he gave us his testimony. Breaking the Silence encourages ex-Israeli soldiers to talk about the things that they saw and participated in during their military service in the Occupied Palestinian Territory.  He explained how Israeli society has become very militarised, with all young people expected to serve three years in the military without question. To criticise other societies is easy, but to speak out against the expectations of your own community takes a great deal of bravery. He gave me much hope about the potential for change from inside Israeli society.

-           at the hospitality and warmth of the Palestinian people in the midst of very difficult situations.  We went once to make a special visit to the village of Kafr Qaddum because there had been a night time raid by the Israeli military. At least 250 soldiers and 50 military jeeps soldiers had entered the village at around 2:30am. In groups they went to different houses, forced their way in and began to quite literally turn the houses upside down. 21 people from the village were arrested; accused of throwing stones at the weekly demonstration. But in the houses I visited where the most damage had been done, nobody had been arrested and one of the soldiers admitted to the residents that they had come to teach the people of Kafr Qaddum a lesson. The soldiers had created mess and damage that was so overwhelming that words failed me. Cupboards emptied onto the floor, furniture turned upside down, windows smashed, doors damaged. It was as if the whole house had been picked up and shaken violently. In the midst of this we were offered tea, coffee, juice, chocolate. In one of the houses the mother had a sewing machine workshop in the back room. She gave me a t-shirt that she had stitched, simply for coming to visit.

-          at the impunity with which violent settlers can treat Palestinians. Settlements are illegal under International Humanitarian Law (The Fourth Geneva Convention prohibits an occupying power from transferring citizens from its own territory to the occupied territory The Hague Regulations prohibit an occupying power from undertaking permanent changes in the occupied area unless these are due to military needs in the narrow sense of the term, or unless they are undertaken for the benefit of the local population) and yet in the West Bank,  settlers often have the backing of Israeli state institutions,  especially the military.  I met Palestinian farmers in the village of Far’ata who can now only visit their land twice a year; when they get permission from the Israeli military who will accompany them. Without the accompaniment of the army, the farmers are attacked by violent settlers, which in the past has led to serious injury for the farmers. Even though the settlers attack the farmers, it is the Palestinians who are most likely to be arrested – for accessing their own land. Even though the army has been present, violence documented and caught on camera, no settler from Gilad has ever been prosecuted.

-          that a family’s roof can become a ‘closed military zone’ at the whim of the army and the family can be told they are now forbidden from using their own roof.

-          that at 4am, whilst queuing to cross a checkpoint, men will find a piece of cardboard, line up facing Mecca and take the time to kneel and pray. My colleague described the checkpoint that we monitored as the nearest thing to hell on earth; many days it was hard to disagree. But for me, the sight of Morning Prayer at the checkpoint was the closest I came to seeing the holy in the Holy Land.

On the Separation Barrier outside Bethlehem, somebody has painted ‘Now that I have seen, I am responsible.’ There are many more experiences that I would love to share with you, so if you belong to a church or group that is looking for speakers, please get in touch, I would be delighted to speak.

Thank you for taking the time to read my updates from the West Bank. When we tell Palestinians that we are sharing their stories they are very grateful that people outside are still interested in their struggle.

With hope for an end to the occupation and a just peace for all people in Israel and the Palestinian Territory,

Sarah

P.S. I am still hoping to add more photos to my blog over the coming weeks. http://shadowofthewall.tumblr.com/

1. mai. En dag for å rive ned det som er bygd opp

Den israelske hæren feirer 1. mai på en litt overraskende måte, både for meg og for stakkars Zidane i nabolandsbyen Izbat at Tabib. Midt under 1. mai-frokosten tikket det inn varsel om pågående husriving (house demolition) i nabolandsbyen. Izbat at Tabib fikk etter Oslo-prosessen tildelt status C, dvs at Israel kontrollerer både sivilt og militært. Det betyr at det fleste byggene i landsbyen (inkludert skolen og moskeen) har fått utstedt rivningsvarsler, men har til nå sluppet unna med et lavt antall faktiske rivninger. Byggetillatelser blir ikke gitt. Hvorfor dette behovet for å rive og nekte nybygg? Det er selvfølgelig en bosetting nær ved som ønsker å utvide sitt område. Problemet deres er bare det at utvidelse er ulovlig, både etter israelsk og internasjonal lovgivning. Det de kan gjøre, er å sørge for at ingen bygger nytt der og å plage innbyggerne så ofte og så kraftig at de kanskje flytter en dag.

Zidans venn tok bilder fra det som skjedde. En skal vokte seg vel for å legge tanker og følelser inn i andre personer bare ut fra uttrykkene deres, men jeg synes ikke det ser ut til at disse soldatene synes det de skal gjøre er veldig fælt.

Så var det bare å gå i gang. Inn med gravemaskinene med piggeutstyr. Godt bevoktet av de grønnkledte.

Zidan hadde selvfølgelig ikke byggetillatelse, men viljen til å sette bo og stifte hjem i landsbyen han har vokst opp i trosser restriksjonene. I november tok han sjansen og begynte på grunnmuren til sitt nye hjem.

Nå er arbeidet og drømmene hans pigget bort. På 1. mai. I en etablert landsby med skole og barnehage. Det er et maktesløst raseri du kjenner på når du blir vitne til slik destruksjon.

Ikke valdig langt fra Izbat at Tabib ligger An Nabi Elya. Der ligger det en pumpestasjon for vanning av den dyrka marka i området. Strømtilførselen til pumpeanlegget kommer fra Izbat at Tabib og går i kabel i vanlige 'telefonstolper' langs veien. Etter bortpiggingen av Zidans grunnmur var de grønnkledte godt i gang og tok like så godt og fjernet alt av strømkabler mellom landsbyen og pumpehuset. Ikke en stump igjen. Alt ble fjernet. Det betyr at pumpa må kjøres på disel, som er langt dyrere enn strøm (35 $/time i motsetning til 15 $/time for strøm). Alt for å plage folk til å gi opp.

Pumpestasjonen er finansiert av EU. Min kollega Steve er i full gang med å kontakte ECHO og Oxfam og alle som kan tenkes å kunne slå tilbake mot denne destruksjonstrangen.

Ikke store anlegget, men livsviktig for bøndene i området.

Nå må jeg få opp farten og gjøre ferdig forberedelsene til avskjedsfesten som begynner kl 18. Det var trist nok å tenke på uten dette verste av alle uttrykkene i okkupasjonens ansikt DEMOLITION

Stinkdyrballetten

Sist fredag kunne jeg legge en ny opplevelse til den allerede lange lista jeg har her i Det hellige land. Jeg har overvært en operaballett -- tror jeg. I hvert fall minnet det hele om en grundig regissert forestilling med skurker og helter, hovedroller og biroller, dramaturgi med spenningsoppbygging av ypperste klasse, overraskende kast i plottet,-- og mye tåspissdans, bølgende fram og tilbake over scenen. Til alt overmål var det en inkluderende operaballett hvor jeg kunne delta i tillegg til å observere (eller monitorere, som det heter i min nåværende verden). Jeg har vært med i framføringen av forestillingen Stinkdyrballetten forestilling i Kafr Qaddum.

Ballettscenen lå ganske avsides og vanskelig tilgjengelig i og med at israelske militærstyrker hadde stengt den ordinære adkomsten med en veisperring fordi de ikke hadde lyst på tilreisende publikum. Vår lokalkjente sjåfør Abed lot seg ikke lure og lirket oss ned brattheng hvor Seat'en foran og vår Skoda ble satt på prøve. Kafr Qaddum i sikte!

Da jeg kom fram var kulissearbeiderne med ekstramannskaper nesten ferdige med et splitter nytt sceneteppe. Abbas og Arafat på hver side av portretter av en lang rekke menn fra Kafr Qaddum som nå sitter fengslet.

Det er helt normalt å repetere rollen din før forestillingen begynner. Slik også her. En av de yngre statistene var spesielt grundig i finsliping av teknikken, selv om hans plass ennå ikke var i front eller på noen måte sentral i stykket.

Fordi dette var et inkluderende sykke, fikk vi tilreisende mulighet til å 'gå opp løypa' på forhånd slik at vi skulle kunne gli inn i våre roller på en naturlig måte. Hoveddramaet skulle foregå på toppen av denne bratte bakken med hus tett innpå på begge sider. Forventningen begynte å stige.

Så var jeg der. På sletta hvor slaget skulle stå! Rett foran oss så jeg rett inn i fiendeleiren, bosettingen Quedumim, eller Kedumim som de selv skriver det. 3700 innbyggere. De første settlerne begynte å bygge her allerede i 1977. Jeg våget meg fram til enden av 'huset på prærien', det siste palestinske huset før ingenmannslandet og så at denne bosettingen var stoooor! ,

Det sørgelige siste huset på prærien hadde innbyggere, oppdaget jeg. I kjelleretasjen. Like greit, skulle det vise seg, for det var her slaget skulle stå.

En mann satt helt stille på en stein og så ut som han var langt inne i seg selv. Enten repeterte han også rollen sin eller så var han rett og slett det han så ut som: sliten og trist, kanskje med tanke på den kommende, ukentlige forestillingen. Det fikk jeg ikke vite. Men jeg så alle drivhusene nede på sletta bortenfor han. Det stemte liksom ikke at den slitne landsbyen Kafr Qaddum skulle ha så staselige drivhus, og i slike mengder. Det har de da heller ikke. En av de lokale sa at det er bosetterne i Quedumim som har satt dem opp. På jorda til landsbyboerne. Hm. Jeg kjente at dramaturgien tok en omdreining til. Fiendebildene blir klarere. Harmen bygger seg opp.

Før vanlige forestillinger pleier skuespillerne å titte ut på salen gjennom et hull i sceneteppet. Her var en mer teknologisk orientert og brukte teleskop for å sjekke om det var noen tilskuerre som greide å snike seg forbi veisperringen. Kostymevalget er radikalt enkelt, nærmest minimalistisk, men svært effektfullt. Balaklava og web-belte. Wow. For et grep!

Noen av tilskuerne var nok mer drevne i dramatisk inkluderende operaballett og hadde tatt med seg eget hodeplagg for anledningen. Med ambulansen som bakgrunn begynte jeg å kjenne meg litt urolig.

Noen av de sentrale rolleinnhaverne begynte nå å samle seg ved scenekanten. Det virket som om stykket kunne begynne snart. Kulissevalget var det sug i, må jeg si.

Plutselig var jeg en del av forestillingen, ikke bare en tilskuer. Capsen bak fram kjentes kult og ungdommelig. Nå skulle salige Skjervheim ha sett meg: 'deltakar', ikke 'tilskodar'.

Men det tok ikke lang tid før jeg husket at jeg hadde tatt på meg et kostyme som forutsatte 'støtte til heltene uten å delta aktivt i å drive fram dramaet', nemlig EAPPI-vesten.

Og så kom alle barnerolleinnhaverne. Yre av forventning og veldig søte.

Like etter kom hovedrolleinnhaverne på heltesiden fra fredagsbønnen, ... og forestillingen var i gang. Skunkdyrballetten.

I første del strømmer heltene oppover de bratte bakkene mot Huset på prærien. Replikkene synges ut over dalen fra basser, tenorer, alter og sopraner. De som har rollen som 'fightere' får mot og kraft av sangen. Snart skal de i strid!

Så er vi der. Huset på prærien har mørke fiendeskikkelser på taket. Moderne våpen.

Dramautviklingen stopper opp en kort stund. Slike stopp i dramaturgien kan virke veldig spenningsdrivende, kjenner jeg. Mens heltegruppa venter, har fienden tatt oppstilling på tre sider. En av 'våre', heltene altså, har tatt på seg et hodeplagg som gjør at han ser ut som et insekt. Etter kort tid tenkte jeg at han må ha vært med på denne forestillingen før, en veteran, kanskje.

Stillheten brytes med et brøl. Fienden har sluppet løs stinkdyret. Dette dragedyret som har gitt navn til forstillingen. Skunken. En stor bil med vannkanon på taket bykser framover mot oss og blåser ut djevelskapen, ikke ild, men 'skunk-water'. Utviklet på israelske militære laboratorier og lansert i 2008. Selges nå over 'hele verden' som revolusjonerende 'crowd control method'.

Min nye venn i sykkelhjelm ser litt mistilpass ut. Jeg ser ikke meg selv, men ligner sannsynligvis. Selv med capsen bak fram.

Stinkdyrvannet står høyt til himmels og legger seg som fin yr i lufta. Hvordan det lukter? En tidlig kommentar etter at produktet ble lansert sa at om du blander sammen en bæsjebleie med et 'roadkill', altså et dyr som er kjørt ihjel av en bil, og lar dette ligge i sola noen dager, så begynner du å få litt peiling. For meg er det litt oppskrytt, men jeg er sikkert luktskadd i tidlig alder etter å ha vokst opp på Orkanger, nær svovelbinger fra Løkken Verk supplert med en sildoljefabrikk.

Neste utvikling i dramaet er tåregass. De sparer ikke på kruttet, de grønnkledte. Og tåregassen deres er av et litt annet kaliber enn den jeg måtte trene i under førstegangstjenesten på sekstitallet i forrige århundre.

Øynene renner og svir. Voldsomt. Ser ikke noe som helst. Prøver å gni løk på kinnene. Uten virkning. Alkohol skal virke, hørte jg rett før forestillingen startet. Men hvem har lommelerke med seg i en muslimsk oppsetning?  Anti-bac'en blir redningen. Jeg smører på det jeg kan under øynene og ser akkurat nok til å kreke meg nedover bakken uten å snuble over steiner lagt ut som barrikader.

Min ecuadorianske kollega er det verre med. Hun reagerer sterkere enn meg på å få gassen 'i halsen', og må, som noen andre, inn i ambulansen for behandling. Bronkial krampe, fikk jeg høre etterpå. Sprøyte i baken med luftrørsutvidende stoff. Hun kom seg kvikt, heldigvis.

En av heltefigurene (birolle, tror jeg) levde seg så sterkt inn i rollen at han virkelig snublet over barrikadene og vrikket foten. Men det funket strålende i forestillingen. Ambulanse-crewet var på plass. Fotografene også. Dette kunne bli et forsidebilde.

Nå bølget det av skuespillere nedover bakken. På vill flukt fra 'skunkwater' og tåregass.

Så tilbake, opp bakken til Huset på prærien. Min venn med sykkelhjelm begynte å bli sliten. Det var ikke heltene på den andre siden av veien, som han fulgte med øynene. Fra dette holdet haglet det med steiner mot de grønnkledte på taket på Huset på prærien.

Flere begynte å bli slitne. Vi hadde danset og sunget/ropt opp og ned og opp igjen langs veien til Stridens slette. 

Samling i bånn (av bakken). Samle krefter. Klar for siste akt. Én runde til.

Et øyeblikks nedtur kom selvsagt da jeg så denne rollefiguren. Jeg hadde vært så stolt av mitt nye, fine kamera og av capsen bak fram. Men følte meg plutselig som en en ren amatør, noe som var en fullstendig riktig beskrivelse. Pressefolk og aktivister er annerledes. Høyt testosteronnivå hos begge (særlig hos mennene).

En stund trodde jeg denne karen var Johan Harstad som hadde kledd seg ut som Buzz Aldrin og forvillet vekk fra Færøyene, men det var altså en av ambulansekarene som hadde fått jobben med å være i frontlinja i dramaet.

Denne gangen punkterte forestillingen da vi nådde Stridens slette og Huset på prærien. De grønnkledte var borte. De hadde fått nok. Skulle vi anse det som en seier, eller skulle vi føle oss snytt? Karene rundt meg var også i tvil, tydeligvis.

Det var ikke noe annet å gjøre enn å tusle tilbake.

... og takke for seg ... og si at det hadde vært en fantastisk flott forestilling. Vi kommer helt sikkert tilbake neste fredag. Inshallah.

Dersom du har følt et visst ubehag ved å lese denne raljeringen med deler av den palestinske motstandskampen, så er det et ubehag jeg deler. Jeg har et stort ubehag ved den samtidige opplevelsen av blodig urettferdighet og bilder av burlesk humor som presser seg på i de mest uventede situasjoner (i dag, mens jeg var midt i å skrive om Kafr Qaddum, fikk vi melding om ny invasjon av soldater her i Jayyus. På med vesten og fram med kameraet for å gå ut og finne ut hva som skjer og om vi kan bidra med vårt såkalte 'beskyttende nærvær', protective presence, og det siste jeg gjør før jeg ramler ut av døra er å huske på å ta på meg solkrem!!! Og det var herlig å le av det da jeg fortalte det til kollegaene).

Demonstrasjonene her kan noen ganger ligne på velregisserte teater- eller opera/ballett-oppsetninger. Rollene er mer og mindre gitt og forløpet er svært likt fra gang til gang. Kanskje er behovet for det skjeve blikket på virkeligheten så sterkt fordi virkelighet er så grim.

Innbyggerne i Kafr Qaddum har levd med bosettingen Quedumim siden 1977. Den er nå på 2000 mål og halvparten av dette er privateid palestinsk land som de bare har tatt. Nå bor det altså 3700 mennesker i denne bosettingen. De vil ha mer. Området til drivhusene er det siste de har tatt. Dessuten fant de ut for en tid tilbake at veien fra Kafr Qaddum over det jeg har kalt Stridens slette forbi Huset på prærien gikk for nært opp til bosettingen. Dermed stengte de veien. Konsekvensen for Qaddumerne var at de fikk 15 km til nærmeste hovedvei i stedet for 1,5 km,som de var vant med. Slike endringer griper sterkt inn i hverdagen. Protester og demonstrasjoner er ikke en unaturlig reaksjonsform. Men det israelske militæret liker ikke at folk demonstrerer og kaster stein. I begynnelsen av april stilte de med 500 soldater i 100 jeeps (!), arresterte 20 mennesker (fem ble løslatt etter kort tid og femten sitter fortsatt i administrativ forvaring). Det meste av innboet i husene de raidet ble skjært opp og delvis ødelagt. I ett av husene stjal de gull for 12 000 US dollar som var samlet sammen til et nært forestående bryllup.

På dette kartet ser du den såkalte grønne linja (1967-grensa) i venstre del av bildet. Byen som er helt innsirklet av 'muren' eller separasjonsbarrierern er altså Qalqilya (øverst til venstre). Rett sør for Qalqilya strekker det seg en 'finger' langt inn i landet. Dette er Kedumim eller Quedumim-fingeren. Det er planlangt å bygge inn denne med mur/gjerde. Helt i nord, like utenfor fingern, ligger Kafr Qaddum. Innenfor er altså Qedumim-bosettingen. Alle bosettingen inne i denne fingeren, som i praksis deler Vestbredden på på tvers, finnes det sju store bosettinger på tilsammen 11 000 mål. Godt over en tredjedel av dette er privateid palestinsk land som er konfiskert. Det er 22 000 bosetter som bor her. I 1992 var det 13 000. Ti år etter var antallet økt til 18 000. Etter nye ti år altså 22 000. Bosettingene øker (ulovlig ekspansjon) hele tiden. Det er landsbyene rundt som betaler prisen.

Når jeg som er en flyktig besøkende blir så overveldet at trangen til galgenhumor slår gjennom, får vi virkelig håpe at palestinerne også greier å bruke slike nødvendig forsvarsmekanismer. Å fortelle om Stinkdyrballetten ga i hvert fall meg et godt pusterom. I morgen må jeg finne en palestiner som også ler av det.

Tilværelsens uutholdelige usynlighet

Noen ganger føler vi oss helt usynlige. Det kjennes ikke godt. Egentlig ganske fælt. Ikke rart at vi i mange sammenhenger snakker om hvor viktig det er å passe på at barn, elever, kollegaer osv. føler seg sett. Elsa og jeg har akkurat hatt besøk av våre gamle kollektivvenner, Dagny og Jan Egil. Reserveforeldrene til våre barn. Et tett og sterkt forhold. Vi følte oss sett. Smilene satt så løst at kollegatedsagerne Helene, Simon og Rafiq også begynte å glise da vi møttes i souken i Hebron.

Andre blir sett ut fra helt andre årsaker. I Hebron er det 500 'settlere' som på tross av sin ulovlige bosettingspraksis får beskyttelse fra staten Israel gjennom tilstedeværelsen av 1500 elitesoldater.

Her er det ikke snakk om noen form for usynlighet. Og det temaet usynlighet jeg ønsker å bringe på banen i denne bloggartikkelen. Den palestinske tilværelsens uutholdelige usynlighet. 


Det hele startet med et sjokk på ærverdige American Colony Hotel.

Dette er hotellet, i palestinske Øst-Jerusalem, som tar imot pressefolk, diplomater, politikere og  forretningsfolk som ønsker stil og komfort under sitt Jerusalemopphold. Flott hotell. Stilig med en sjarmerende eim av kolonitid uten at det blir alt for påtrengende. Helt til jeg så dette:

Et uskyldig kart. Trodde jeg. Helt til jeg åpnet det og så inni.

Første runde var egentilig som forventet. Mange fine bilder fra hotellet som virker innbydende og setter stemningen. Så kom den begynnende uroen. Folk som meg titter jo automatisk etter om Vestbredden er markert tydelig i kart over Midt-Østen. Den grønne linjen. Den teoretiske grensen fra 1967. Den alle forhandlinger har tatt utgangspunkt i.

Her var den utydelig. Veldig utydelig. I tillegg var det bare ti grå flekker på kartet hvor det står Palestinian Authority på. Uten forbindelse med hverandre. Etter å ha lett en stund fant jeg også navnet West Bank litt sør for den ene grå flekken.

Det store sjokket kom da jeg oppdaget at kartet er 99 % renset for palestinske stedsnavn. Her står bare navnene på de 120 ulovlige bosettingene som gjennomhuller vestbredden og i sannhet gjør navnet Det okkuperte palstinske området ekstra sterkt. Den israelske kartprodusenten har gjort den palstinske virkelighten usynlig. For en utrolig frekkhet! Igjen er det den grunnleggende israelske tilnærmingen til palestinere og de palestinske landområdene som slår inn: Ikke se, ikke høre, ikke snakke. Den palstinske tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Neste overveldende opplevelse av usynliggjøring fikk jeg sist natt, i landsbyen Kifl Haris, en halvtimes kjøring fra Jyyus. Kifl Haris har to viktige religiøse gravmonumenter. De ultraortodokse jødene hevder at Joshua (fit the battle of Jericho), Kaleb og Nun ligger gravlagt her. De muslimske innbyggerne er av en annen oppfatning. 18. april er årsdagen for Joshuas død. Det resulterer i at landsbyen blir overtatt av ultraortodokse jøder fra de store bosettingene i nærheten og fra store deler av Israel. Ca 4000 kom i går kveld. Beskyttet av mer enn hundre soldater og politimenn. De tar altså landsbyen fra innbyggerne, hermetiserer den og gir den til Joshuas tilbedere i de seks til syv timene det tar å feire. 18. april er den største dagen. Men den hebraiske kalenderen har mange fester og høytider som forårsaker invasjoner i Kifl Haris. (Foto over: Shuki, Wikimedia Commons).

Vi kom kl 21. Akkurat da de tjue store militære kjøretøyene dundret inn. Mørkt og ganske skummelt.

En av de små guttene kunne ikke styre sin nysgjerrighet og ville gjerne se på megafonen til en av soldatene. Det så ikke ut til at han brydde seg så mye om det store skytevåpenet soldaten hadde i den andre hånda, men noe sunt barnemiljø var det vel ikke akkurat snakk om.

Hordene flommet inn på landsbytorget, hvor den ene gravplassen ligger. Den hvite kalotten  til høyre på bildet er taket på Joshuas grav. Jeg sto trygt plantet på taket av kommunehuset like ved og kunne sed ned på det som skjedde. Sang og bråk. Mye sang og bråk. Mest bråk, forresten. I den mørke natta ble skikkelsene litt uklare og antok siluettformer.

Festen varte fra 23 til 03, og med et par timer på hver side hvor soldatene sperret av all ferdsel for uvedkommende. For det var det innbyggerne nå var. Uvedkommende.

Dette paret var med et håndgrep gjort til mindre enn statister i sin egen virkelighet. Usynliggjort

Den israelske hæren var definitivt ikke usynlig. Og vi som var av kategorien 'internasjonale' gjorde vårt til at de følte seg sett også.

I tiden mellom 03 og 05 kunne aktivistene puste ut og bare vente på at veien ut ville bli åpnet igjen.
Ordføreren i Kifl Haris tenkte nok andre tanker enn  tilfredsheten med å ha vært kul aktivist. For meg så det ut som han rett og slett var ganske trist over denne totale usynliggjøringen.

De bare tar tilhørigheten din, rettsfølelsen din, eiendomsretten din og det meste du har av tilknytning og opphever det. Gjør det ugyldig. Gjør deg usynlig i seks-sju timer, noen ganger i året. Varselet kommer en gang på ettermiddagen før invasjonen skjer. Her flyter det ikke blod. Barn og voksne danser og synger og det er fest. Slike saker havner ikke ofte i media. Dette er en hverdagstragedie som Vestbredden er full av. Usynliggjøringen og trakasseringen. Den gjør meg faktisk langt mer opprørt enn den primitive oppførselen til overstløytnant Eisner som gikk amok mot en syklende dansk aktivist i Jordandalen.

Kl 04 var det fortsatt en liten gutt som danset rundt på plassen. Jeg er ikke sikker på om han visste at det fantes barn på hans alder i denne landsbyen. Barn som han kunne ha lekt med dersom voksenverdenen ikke hadde tryllet dem bort. De må ta til takke med tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Jeg har klippet sammen en video som kan gi noe av stemningen i Kifl Haris sist natt. Da jeg ramlet i seng kl kvart på seks tenkte jeg at det er godt å føle seg sett og at det er all grunn til å være takknemlig for å ha den følelsen.