Portretter fra vakre Vestbredden

Blant mine mange fotografier som nå er behørig lagret på egen harddisk, har jeg funnet fram noen portretter som jeg har lyst til å dele med dere. Først landsbyen min, Jayyus.

Lenge så jeg uferdige bygninger med armeringsjern stikkende opp av taket og masse søppel rundt omkring. Det tok også litt tid å venne seg til luktene. Det lukter sau og esel og søppel og jord i Jayyus. Men en dag gikk jeg en liten tur hvor jeg ikke hadde gått før, og plutselig så jeg vakre Jayyus bak en blomstereng. Vakre Jayyus.

Det aller vakreste med Jayyus er menneskene. Jeg har aldri i mitt liv møtt så mange flotte, verdige, vennlige og gjestfrie mennesker som her. De er åpenbart glade for å ha 'internasjonale' hos seg som ser hvilken virkelighet de lever i, men her har det vært folk fra EAPPI-programmet kontinuerlig siden 2004, fire om gangen i bare tre måneder før det kommer nye. Jayyuserne burde etter alle solemerker ha begynt å betrakte oss som et standard inventar for lenge siden. Men nei. Med familiehøvding og farmer Abu Azzam (pappa'n til Azzam) i spissen er vi omgitt av store og små inkarnasjoner av gjestfrihet.

En av de yngre støttespillerne våre heter Mahmoud. Han er eneste ansatte på postkontoret i Jayyus, arbeider for en luselønn og holder liv i familien, bl.a. en bror som har kommet ut fra fengsel og har problemer med å finne jobb (arbeidsledigheten i dette området er skyhøy, over 50 %), og en søster som studerer og trenger økonomisk hjelp til å ta eksamener. Mahmoud er en helt. Barcelonafan med siggen bak øret.

Mahmoud rødmet da jeg viste han dette bildet, men ble også veldig stolt. Det er ikke alltid hverdagsspeilet gjengir deg på denne måten.

En av de beste kompisene til Mahmoud heter Noor, og Noor er den aller nærmeste ungdomskontakten vi har i Jayyus. Han er god i engelsk, studererer markedsføring på universitetet i nabobyen Qalqilya, og er en god lærer for oss som prøver å lære litt arabisk. Jeg kunne ikke la være å ta med Noors arabiske profil. Den er like praktfull som gutten selv.

Noor har ved to anledninger blitt invitert til Norge av folk som kjenner han. En gang til å tilbringe et år på en folkehøyskole og en annen gang for å holde foredrag på en konferanse for lærere. Begge gangene fikk han avslag på visumsøknaden sin. Norske utlendingsmyndigheters angst for asylsøkerspøkelser er så stor at vi går glipp av mye, bl.a. Noor. Noor er alltid til stede for å hjelpe der det er behov for det. På den store dagen på Abu Azzams land bortenfor muren var også Noor der som den gode hjelperen. Her er det Trond Pedersen, tidligere ledsager i Jayyus og pådriver i Venneforeningen Nes-Jayyus som blir servert.

Den  nest yngste sjarmøren i Jayyus heter Meera og er datteren til Abed som kjører oss til alle sjekkpunktene fra halv fire om morgenen. Meera snurrer sin far rundt alle sine lillefingre. Ikke bare sin far, forresten. ... og som det så treffende står på Meeras t-skjorte: Girls rule!

Den aller yngste i sjarmørklubben er av en helt annen sjanger. Det tok litt tid før jeg fikk godfølelser for denne krabaten på halvannet år som er i ferd med å bli lært opp til 'not to be afraid of the soldier'. Men han er like hengiven til sine tildelte oppgaver som andre barn er når oppgaven kommer fra en elsket forelder.

For denne gutten er det lek. En lek med spenning i lufta, for to gatestubber bortenfor står militærjeepene og alle soldatene er ute etter noen som ser mistenkelige ut. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor steinkasting blir en slags manisk risikosport for guttene som vokser opp her. Men, dessverre, steinkastingen bidrar ikke til noen løsning, bare til egen smertestilling i øyeblikket, med til dels store omkostninger for de som blir buret inne uten lov og dom.

I nabolandsbyen Azzun bor Ibrahim.

Ibrahim er bonde og bror til fantastiske Afaf.  Bror og søster bor i samme hus og har en hage som er et paradis på jord. Det som er mest spesielt med søsknene er at de utgjør Azzuns kristne befolkning. De er veldig klare på at de er kristne, men bare Ibrahim drar til kirken i Nablus noen søndager. Afaf er bare kristen. Hun går ikke i kirken.

Som en viktig del av programmet vårt pleier vi å reise til Nablus på søndager for å gå i kirken og støtte den skrantende kristen minoriteten på Vestbredden. Organisten i den anglikanske kirken er den strammeste og strunkeste jeg noen ganger har sett. Salmemelodiene er like fremmedartede som det arabiske språket, men de avspilles på orgelet i stram giv akt.

Nablus er en fantastisk by hvor husene klamrer seg fast til stupbratte åssider. Dessuten finnes gamlebyen i Nablus, og der, i en av gatene, fant jeg denne fantastiske skikkelsen som også utsråler en egentyngde og verdighet som går rett til hjertet.

Kollega Steve fra England og jeg dro sammen hjem fra Nablus på Palmesøndag (første påskedag i vestlig kirkekalender). Steve er et utrolig menneske. Han er bare 25 år gammel, men har en klokskap og en menneskelig innsikt som bare få førtiåringer kan skilte med. Min hypotese er at han har utviklet en gudegitt (med svært liten g) kombinasjon av ekte sensitivitet og nysgjerrighet på folk sammen med det beste av den ekstreme engelske høfligheten. Han har jobbet for Amnesty i noen år og har også rukket å være en slags spinndoktor, eller taleskriver for en av de engelske MPene. I tillegg har han fire'obsessions': Fotball, ølbrygging, fjellvandring, og bloggskriving. Jeg anbefaler dere å ta en titt  på hans blogg www.stevehynd.com

Da Steve og jeg hadde kommet oss fra Nablus til Azzun og stod og ventet på skyss i + 30 grader i skyggen (som vi ikke hadde tilgang til), stoppet det en ganske skræbbete Toyota Hilux Doublecab. Sjåføren stakk hodet ut og vinket oss bort til seg og spurte om vi skulle til Jayyus. Vi bekreftet, hvorpå han spratt ut, åpnet døren til seterad to og skyflet et helt lass med poser og sekker over i enden av setet. Steve og jeg ble dyttet inn før vi fikk konkludert med at det ikke var sjans i havet til å komme inn i denne bilen.

 På den 8 minutter lange turen så jeg først et menneske i passasjersetet med et hode innhylllet i en kritthvitt kiffiyeh med svart agal. Den hvite kjortelen mannen hadde på seg var nystrøket med sylskarp press langs ermet.  Jeg gispet da han snudde seg: For et ansikt!

Skarpheten i ermepressen ble overgått av skarpheten i denne profilen. Etter kort tid bøyde han seg framover og plukket opp appelsiner som han ga til Steve og meg. Først to, så to til og så enda to til. Smilet kom fram og smeltet skarpheten uten å forringe trekkene. De spurte på arabisk (Steve er ganske god etter hvert) om vi bodde i huset til Abu Azzam og vi nikket lettet og bekreftende.

Da vi kort tid etter stoppet utenfor porten vår, ramlet Steve og jeg ut av Hiluxen, tråkket i stykker et lysrør som lå på gulvet og begynte på en unnskyldningstirade. Den ble fort viftet bort, for sjåføren vår dro fram den ene halvannenliteren med vann, cola, og sprite, en pose med brød og noen agurker og ga oss for så å omfavne oss etter hverandre med kyss på begge kinnene. Uten et ord. Vi ble ganske overveldet og rørt. Respekten for verdigheten til menneskene på Vestbredden har økt hele tiden mens jeg har vært her. Generøsiteten like så. Pluss en økende ydmykhet i forhold til at det å være et flyktig besøkende vitne til det vanviddet det palestinske folket blir utsatt for i sitt daglige liv kan bety så mye for dem.

Norsk okkupasjon på Vestbredden

Heldigvis, ordet okkupasjon kan ha noen andre assosiasjoner enn den vanlige her på Vestbredden. Vennskapsforeningen Nes-Jayyous har nemlig invadert tvillingstedet Jayyus i noen dager og okkupert jayyusienes hjerter. Leder for turen er Trond Pedersen, som var EAPPI-ledsager her i 2005. Foreningen kan du lese om på http://nes-jayyous.org/?page_id=31.

Jayyus har Vestbreddens beste volleyballteam og de norske 'okkupantene' ble invitert med på litt prøvespilling.

Min kollega Mamela fra Ecuador prøvde seg som serve-ess.

Størstedelen av Langfredag tilbrakte jeg sammen med den norske delegasjonen på eiendommen til Jayyus' store høvding Abu Azzam (som betyr pappaen til Azzam).

AA er veldig stolt av jorda han dyrker. I 2003 ble han, og mange andre landeiere i Jayyus, utsatt for den egentlige okkupasjonsmaktens påståtte behov for sikkerhet. De satte da opp et høyt, høyt gjerde rett utenfor landsbyen, noe som igjen medførte at alle som har ærend ute på jordene må gjennom en av tre porter, dersom de greier å skaffe seg tillatelse til å passere. Abu Azzam har vært en sentral person i kampen mot denne såkalte separasjonsbarrieren og har vitnet ved den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Vennskapsforeningen og jeg hadde ikke tillatelse til å dra ut på jorda til Abu Azzam gjennom jordbruksporten som han vanligvis bruker, men måtte dra inn til nærmeste by, Qalqilya, for å komme gjennom det store sjekkpunktet Jaljulia. Der ble vi stående i to timer. Passene våre ble sjekket av fire forskjellige personer, og bussen vi hadde leid ble endevendt. Jeg innbiller meg at sikkerhetsvaktene følte seg ørlite ille til mote på slutten. I hvert fall håper jeg det.

Abu Azzam viste oss pumpehuset som leverer vann til hans og mange andres jord her ute. Vann er avgjørende for muligheten til å dyrke det usedvanlig rike jordsmonnet i distriktet her! Da separasjonsbarrieren delte landet i 2003, havnet fire av de seks store brønnene utenfor gjerdet. Dette er pumpehuset til en av dem. Jeg likte godt den gamle motoren som ennå stod i naborommet.

Ligner litt på de gamle semi-dislene som ble brukt i gamle fiskeskøyter, men det greide jeg ikke å finne ut av.  Herligheten ble i hvert fall laget i England.

Trond Pedersen er et sentralt medlem i Venneforeningen Nes-Jayyus. Han var ledsager i samme program som meg i 2005, altså en veteran. Jeg tittet bort på han mange ganger i løpet av dagen på Abu Azzams herlige Edens hage, og han smilte. Hele tiden. Det var nok godt å gå på gamle, men langt fra gjengrodde stier.

Og den store fortelleren var ustoppelig og øste av sin kunnskap og sitt engasjement for landsbyens sak.

Den vakre landsbyen på høyden. Avskåret fra 'the land' (75 % ligger nå på israelsk okkupert side). Rett over det røde adgang forbudt-skiltet på bildet ser du en vei, som ikke er en vei, men separasjonsbarrieren/muren/gjerdet som skjærer seg gjennom landskapet. Gjennomsnittlig 80 m bred, inklusive 'sikkerhetssonen' rundt. Da den ble laget i 2003 var den 5 mil lang i Qalqilya-området. Det vil si at 4100 mål ble ødelagt som jordbruksjord. Hadde gjerdet fulgt FNs anbefalte grense (the green line), ville den ha vært 15 km, ikke 50.

Jeg fikk også anledning til å se og ta bilder av en utvikling vi har ventet. Den egentlige årsaken til at separasjonsbarrieren ble lagt så langt inn i landet var beskyttelse og ekspansjonmulighet for bosettingen Zufin, som du kankje kan se langs åskanten på bildet under.

Brakkene på bildet er det som kalles utposter. Det er strengt forbudt å bygge nye bosettinger, men loven kan omgås ved det som kalles .naturlig utvidelse. I praksis skjer dette som regel ved at en brakke eller to blir satt ut i landskapet. Etter en tid flytterdet mennesker inn i brakkene og vips, så er det en 'utpost'. Denne utposten til Zufin har nå nettopp fått en ny, gul brakke. Vi vet at bosetterne i Zufin har planer om å bygge 1500 nye boliger på det okkuperte jordbruksområdet til Jayyus. Offisielt er det i strid med israelsk politikk, men uoffisielt ....

... og jeg som hadde tenkt å skrive et tvers igjennom hyggelig blogginnlegg for en gangs skyld, og så greide jeg ikke å dy meg. Dere får ha meg unnskyldt. Okkupasjonsvirkeligheten her presser på. Den parallelle virkeligheten med stor gjestfrihet og glede over jorda og dens grøde, og begeistringen over vennskap på tvers av grenser er like virkelig, og sannsynligvis selve grunnlaget for den verdigheten folk utsråler.

Trond smiler like bredt på dette bildet også. Kylling stekt/kokt/røkt i et nedgravd (tomt og renset) oljefat med tett lokk, teppe over og sand på toppen ('koketid' to timer) smakte vidunderlig.

Dagen i denne edens hage kunne ikke vare evig den heller. Selv uten syndefall måtte vi dra tilbake for å rekke en åpen  port.



Abu Azzam entret traktoren og loset oss trygt ut. På veien stoppet han og lot oss generøst plukke så mange appelsiner vi orket å ta med oss.

Takk til Abu Azzam! Og takk til dere flotte Jayyus-venner fra Nes. Det var veldig hyggelig å være sammen med dere denne dagen.

Påskenøtt fra Hebron

Hebron er en stor by sør på Vestbredden. En svært hellig by i det hellige land. Her ligger nemlig Abraham gravlagt sammen med Sara, sønnen Isak og hans hustru Rebekka, samt deres favorittsønn Jakob og en av hans favorittkoner, Lea. Utgangspunktetr for de tre store, 'konkurrerende' religionene som har sitt opphav i disse personene. Høyt hellighetsnivå. Hebron har også en mer sekulær side, markedet. Fantastisk frodig og tett marked med en stemning som tar deg inn med en gang du setter foten inn i åpningen. Jeg ble ganske fort litt forvirret over en liten detalj, og gir den gå videre til dere som årets påskenøtt fra Hebrons markedsgater. Hvorfor har de nettinggjerde liggende flatt rett over snorene hvor tepper og kjoler henger fint på utstilling?

Elsa og jeg har Johanne og Mads på besøk og viser dem selvfølgelig salgsboden til Women in Hebron (Jaffa Co-Operatives). Her er det mye flott håndarbeid og en veldig trivelig dame som kjenner oss igjen og øyeblikkelig kommer med te og kaker. Fingeren sitter løst på avtrekkeren på kameraene.

Jeg er glad for at fingeren ikke sitter like løst på gønnerne til de grønnkledte som pluteslig står utenfor.

Jeg ser at fingrene ligger på avtrekkerne, men vet jo at en må avsikre før en kan skyte. Det er så mange slags tanker som farer gjennom hodet når militærmakten plutselig bryter inn i en så fredelig aktivitet som å drikke te og se på broderier. Ansikten rundt viser at dette er et opptrinn som er helt vanlig og hverdagslig. Alt kan bli vanlig og hverdagslig! I Norge er det størrelsen på oljefondet. I markedet i Hebron er det de grønnkledte.

Tilbake til Hellige Hebron. Hellig for muslimer, jøder og kristne. Det arabiske navnet på Hebron er Al-Khalil, som betyr 'venn', fordi Abrahams bibelske tittel var Venn av Gud. Profeten Abraham besøkte Hebron ca 1900 f.Kr.da byen hadde vært en sentral Kaananittisk by i mer enn to tusen år, midt i et landskapet som ble sagt å 'flyte av melk og honning'. Ganske svimlende perspektiv. Men byen fikk etter hvert sterk medfart. Kong Joshua drepte på et tidspunkt hele befolkningen i et raid for å ta 'det lovede land', babylonerne flyttet senere hele den jødiske befolkningen til en eksiltilværelse og byen ble også ødelagt av makkabeiske opprørere i 134 f.Kr. Da romerne var på høyden kastet de ut alle troende og på et langt senere tidspunkt ble alle muslimer og jøder fjernet av korsfarene. Det er ikke til å komme forbi: Hellighet koster. Tidlig på 300-tallet ble Hebron beskrevet som en landsby. Det var den romerske keiser Justinian som begynte å bygge opp byen igjen etter landsbyperioden. Den jødiske befolkningen ble gjenetablert sent på 1400-tallet da sefardiske jøder på flukt fra forfølgelse i Spania og Portugal søkte beskyttelse i ottomanske rike. Jødene har malt sin historieforståelse på fire vegger i Hebron.

"Den bibelske era: Hebron, patriarkenes og matriarkenes by, hovedstad i Judea og stedet hvor Kong Davids rike begynte."

" Et gudfryktig samfunn. 10. til 19. århundre: Hebron, en av de fire hellige byene i Israels land. Et samfunn av Torah, barmhjertighet og vennlighet."

"Ødeleggelse. 1929-opprøret: Arabiske banditter dreper jøder.Samfunnet blir rykket opp med roten og ødelagt."

"Frigjøring, tilbakekomst og gjenoppbygging. 1967: Hebron frigjøres, og det jødiske samfunnet blir re-etablert. 'Barna skal vende hjem til sitt land' (Jeremia 31:17)"

Ja, ja. Historien kan fortelles på mange måter. Dette var en av fortellingene. Straks etter 'hjemkomsten' i 1967 ble bosettingen Kiryat Arba etablert og motsetningene økte voldsomt i Hebron. I 1997 ble byen delt i to, i områdene H1 og H2, etter at bosetteren og legen Baruch Goldstein drepte 29 palsetinere mens de ba i Ibrahim-moskeen. I palestinske H1 bor det 550 000 palestinere. I H2 bor det mellom 400 og 500 bosettere som beskyttes av flere tusen soldater. Mange av bosetterne bor i etasjene over de palestinske bodene i gamlebyens marked. Til høyre for historiefortellingshuset ser du inngangen til en av forlegningene.

Segregeringen fører til at gater som tidligere var livlige handelssteder nå er lukket og utdødd med gjensveisede ståldører inn til butikkene.

Men sulten lar seg ikke stoppe av den tragiske siden ved Hebron. Her finnes det fremdeles et rikt tilbud av falaffel, hummus og rosa, syltede neper. Vi lot oss ikke be to ganger!

Eselet utenfor var ikke like heldig og måtte greie seg uten lunsj. Og i gatene vrimler det for øvrig av flotte, blide jenter ikledd alle former for hodetildekking. Debatten hjemme om en skal tillate bruk av Hijab i politiet og på skolen virker underlig fjern her. Hebron er et svært konservativt muslimsk område, men også her ser du hvordan jentene bruker alle mulige variasjoner for å vise individualitet innenfor hijab-regimet. Etter kort tid ser jeg ikke hijab'ene men ansiktene.

Og selv i tradisjonstunge Hebron finner du våvede utstillingsdukker med usømmelig påkledning.

De gamle konene ser heller vekk enn å la seg besudle av den kommersialiserte naboen

Jeg må være helt ærlig å bekjenne at jeg nå har tatt meg en fortellers frihet og innlemmet tre bilder fra Bethlehem i fortellingen fra Hebron. Hebron er ikke så lettsindig som Bethlehem. Da jeg besøkte Hebron første gang for noen få uker siden ble jeg kontant stoppet av kollega Helene fra Mjøndalen da jeg i pur glede over å treffe henne igjen prøvde å gi henne en klem på åpen gate. Slik gjør vi ikke her i Hebron, sa hun.

Og så var det svaret på påskenøtta fra Hebron. Hvorfor henger eierne av salgsbodene på markedet i Hebron opp netting rett over de fine dukene og teppene sine?

Riktig svar er dette:

Eller som det står i den utmerkede reisehåndboka utgitt av Bradt:

"... to walk the streets of Hebron's Old City is to witness some of the most depressing displays of what one group of human beings will do to another. The Palestinian inhabitants of the Old City - those that remain, although many have fled - live in streets protected at the height of the first storey by panels of wire mesh to keep out the dirty nappies, bags of rubbish, bricks and rocks which the religious extremist settlers who have taken over the houses above throw down upon them , day after day. The mesh doesn't keep out the buckets  of urine and corrosive chemicals which also rain down. In Hebron, just 400 of these settlers are protected by several thousand Israeli soldiers - many of whom deeply resent their task - and their presence has ruined the economic, educational and social lives of the 45 000 Palestinians forced to live in the 'H2' zone of Hebron."

Vinneren av årets påskenøtt fra Hebron kan, på forespørsel, få tilsendt en brukt bleie fra nettingfangeren. Med forbehold om at postgangen her er upålitelig.

Fengslende retorikk på Vestbredden og i Israel

Etter nesten en ukes datatrøbbel er jeg klar for et nytt blogginnlegg. Denne gangen skal det handle om noen enkeltopplevelser som har fått meg til å tenke på hvordan palestinerne og israelerne synes å sitte i klisteret, -hver på sin måte, - og at en viktig bestanddel i dette klisteret er de fortellingene de ustoppelig produserer.

Først om noen sentrale palestinske fortellinger jeg har møtt. Samme dagen som vi kom til Jayyus som det nye teamet av ledsagere, ble vi invitert sammen med det avtroppende teamet til ordførerens kontor.Han la ut med patos om hvor takknemlig innbyggerne i Jayyus var for at vi hadde kommet for å se, ta del i og hjelpe i den store lidelsen til palestinerne. På det tidspunktet tenkte jeg at denne høytidelige, oppstyltede formen var noe orførere og andre høyerestående representanter for det offisielle palstinske selvstyret hadde. Senere har jeg både fått bekreftet dette og sett at også andre fra tid til annen tar i bruk den samme fortellingstypen og den samme retorikken. Mellom disse fortellingsutbruddene snakker de om dagligdagse ting slik du og jeg er vant til det. Men dette er generaliseringer. Bli med meg inn i en spesifikk situasjon.

Mandag kl 15 fikk vi igjen besøk av den israelske hæren. Jeg var alene i huset og på vei ut av porten for å kjøpe vaskepulver hos Ibrahim da gutta utenfor pekte oppover veien. Der stod de. Syv stykker med bulende brystkasser (skuddsikre vester) og tunge gønnere, og hjelm med visir (hadde nær skrevet gevir). Som dere ser på bildet foregår det hverdagslige samtaler mellom mor og sønn gående på den ene siden av gata og en tilsynelatende like ustresset samtale mellom mennene på den andre siden. De er jo vant til dette, tenkte jeg. Etter en stund flyttet soldatene seg vidre noen hundre meter, og så begynte det å skje noe.

Gutta boys begynte å samle seg. De virket urolige og nesten oppstemte. I hvert fall 'gira'. Steiner ble plukket opp fra gata og veikanten. Ikke store, men likevel. Jeg så ikke at noen ble kastet på dette tidspunktet, men at gutta ventet på en sjanse til å kaste uten å bli sett og arrestert, var temmelig sikkert. Etter hvert ble støynivået så høyt og løpingen fram og tilbake så hektisk at soldatene gjorde klare signaler til å forberede tåregassangrep.

Jeg trakk meg rolig og sindig bort fra denne gatestubben og rundt et hjørne. Det var i hvert fall meningen det skulle se rolig og sindig ut, midt mellom løpende tenåringer. Der møtte jeg et syn som gjorde et sterkt inntrykk. Oppover gata kom det en ung far med sine to små sønner, en i hver hånd. Den minste var halvannet år. Smilende og blide, alle tre. Hva er 'feil' i dette bildet?

De kaster stein mot meg. Små steiner som smårollinger kan håndtere. Far gliser og gutta gliser. Far vil gjerne at jeg skal ta bilde av dem.

Situasjonen er ikke slik at jeg på noen naturlig måte kan stille far spørsmålet om hva han i alle dager holder på med. Jeg bare tenker det, og skjønner ikke. Begriper det ikke. Jeg vet jo at mange tenåringsgutter blir satt i administrativ forvaring for å kaste stein mot soldater og militære kjøretøyer. Jeg vet også at svært mange av disse får varige skader av fengselsoppholdet. Farens åpenbare stolthet sitter fortsatt sterkt og uforløst  i meg da jeg etter en times tid ser The Israeli Defense Force (IDF) forlate landsbyen.

Det ble ingen arrester denne gangen. Bare et timelangt 'på-gata-forhør' av en syttenåring om hans kjennskap til steinkasting. Eslene kan skratte igjen. Det gjør tenåringene og fedrene deres også. Jeg undrer meg over hvordan det er å vokse opp i dette landet med den daglige trakasseringen.

Dagen etter har kollega Irmgard og jeg en avtale om å dra inn til Al Quds Open University i Qalqilya. Al Quds er det arabiske navnet på Jerusalem, og dette åpne universitetet ble opprettet for å gi ungdom en sjanse til å studere uten å bli hindret av de mange stengslene muren medfører. Vi skal treffe deler av staben som er veldig interessert i å praktisere sin litt vaklende kompetanse i muntlig engelsk. Det er en flott og munter gjeng vi treffer. Høy kompetanse på sine områder. Humoristiske og lette å snakke med.

Etter litt pludring bestemmer jeg meg og sier: Nå skal jeg stille dre et veldig vanskelig spørsmål. Alle får umiddelbart litt rynker i panna og min kollega hopper litt i stolen sin. Jeg beskriver møtet med den glade småbarnsfar fra dagen før og spør dem hva de tenker om hans måte å være far på, i den spesifikke situasjonen. Det er som å trykke på en knapp. Historiene, eller narrativene, som det også heter på høytidelig, renner ut av dem. De er ikke sinte over spørsmålet. Bare vennlig forklarende: Denne faren hadde ett mål med det han gjorde og det var å lære sønnene sine 'to not be afraid of the soldier!'.

Så kommer alle de personlige historiene om 'okkupasjonen og meg og mitt liv'. Jeg er ingen spesialist på retorikk, men kjenner at de bruker alle tilgjengelig virkemidler i en blanding av vaklende engelsk, flommende arabisk og et rikt nonverbalt uttrykk. Men jeg er sta når jeg vil og greier til slutt å stoppe dem med å si at jeg har nok et vanskelig spørsmål de må svare på. 'Dere vet jo at israelerne setter mange unge gutter i administrativ varetekt på grunn av at de kan tenkes å være med på steinkasting. Slik varetektsfensling er jo som dere vet en veldig stor belastning. Hvordan kan en far forsvare å 'lære opp' sønnene sine til å kaste stein når dette øker risikoen for at de blir arrestert? Svaret kommer kontant fra to av mennene: Prison is for men!

PRISON IS FOR MEN! Steinkastingen og fengslingene er altså sentrale deler i identitetsskapingen på Vestbredden. For gutta. Ut over dagen snakket jeg med flere av de erfarne og kloke kontaktpersonene vi har rundt oss her i Jayyus. Det er kraftig kost å erkjenne at et folk som har levd under okkupasjon så lenge og med så sterk innskrenkning av sin livsverden nødvendigvis lager slike fortellinger. Med hodet vet mange av dem at det ikke finnes noen vei ut av uføret gjennom vold. Men de som mener det næres samtidig av fortellingene om sine møter med okkupasjonen og okkupantene. Det er ingen grunn til å hovere over denne motsetningen mellom fornuft og følelser. Norge gjennomlevde fem små år med en i sammenligning 'fredelig' okkupasjon. Jeg, som ble født to år etter at den sluttet, har lyttet til, lest og sett dramatiseringer av sanne og usanne heltehistorier om motstanden mot tyskerne i hele min oppvekst og langt opp i voksen alder. Ennå i dag lager vi filmer om og reiser statuer av de største heltene og sabotørene. Det er altså det enkleste i verden å skjønne at palestinerne renner over av fortellinger om sin motstand mot de israelske okkupasjonsstyrkene etter mer enn 60 års okkupasjon. Og for hver arrestasjon skapes det nye fortellinger som sementerer grunnmuren i det fastlåste systemet.

Gjør israelerne det samme? Min opplevelse gjennom å ha snakket med ganske mange soldater ved portene og sjekkpunktene vi 'overvåker' daglig, er at ordet terrorist sitter veldig løst. Det brukes som forklaring på alt de gjør av tilsynelatende absurde kontroller, som for eksempel å kommandere 66 år gamle Abu Azzam ut av traktoren sin, opp på hengeren og løfte ned store sekker med kunstgjødsel slik at den pur unge soldaten med skuddsikker vest og automatgevær kan pirke nedi innholdet, godt sikret av en soldatpartner som står tre meter unna henne med fingeren på avtrekkeren. I en reell trusselsituasjon og på bakgrunn av spesifikk etterretnings-informasjon kunne dette ha vært fornuftig. Det er bare det at Abu Azzam daglig har kjørt gjennom denne porten for å komme ut til landområdene israelserne tok fra han i 2002. Pluss det ikke ubetydelige faktum at det aldri har blitt funnet våpen eller sprengstoff hos bøndene som bruker denne porten.

Og slik ser Abu Azzam ut når han ikke kjører sin hvite traktor med skumle sekker kunstgjødsel:

I boka Occupied Minds. A Journey through the Israeli Psyche intervjuer den jødiske journalisten Arthur Neslen 50 israelere om deres opplevelse av nettopp det å være israeler. En av de mange interessante trekkene som kommer fram er idoliseringen av forsvaret, og i særlig grad hæren. Det finnes en grunnfortelling om den heroiske 'sabraen', han (og hun) som med rå besluttsomhet og mot alle odds 'carved out a Jewish homeland' samme hva verdensopinionen sa om det. Jeg må innrømme at jeg har fordommer om (mange) Israelere som til en viss grad  faller sammen med dem Neslen beskriver i boka: aggressive, kompromissløse i sin tenkning og til tider hevngjerrige. Disse fordommene har også fått næring etter at jeg kom til Vestbredden. Israelere flest derimot, tenker at "de er kultiverte og verdslige ... tolerante mot en primitiv islamsk fiende som er i stand til å tilintetgjøre dem, og tålmodige vis-a-vis en hyklersk og antisemittisk verden som lukket øynene under Holocaust" (Neslen s. 36).

Israelerne ser på hæren som selve grunnlaget for sitt handlingsrom. Alle tenåringer blir innkalt til en førstegangstjeneste som varer i tre år og disse tre årene utgjør et overgangsrituale (rite de passage) som for all framtid binder dem til ideen om nasjonalstaten og kampen for å opprettholde den. Soldatene er ikke bare soldater. De er symbolet på nasjonen, og når en soldat blir såret blir også nasjonen såret. Vi så det under den såkalte Shalit-utvekslingen hvor Hamas greide å forhandle fram løslatelse av nær 1000 palestinske fanger i bytte mot den kidnappede soldaten Gilad Shalit. Israel er et ungt land, men den sivile identifikasjonen med soldatkulturen har utviklet seg på grunnlag av fire kriger og intifadaer i statens historie.

88 år gamle Dov Yirmiya  var deputy batallion commander i hæren. I 1982 ble han sparket fordi han hadde publisert utdrag fra en dagbok som beskrev grusomheter utført i Libanon i 1982. Han har hele livet vært opptatt av at Israel skal ha et sterkt forsvar med en sterk etisk forankring. Han sier at

• "forfallet i jødisk og israelsk moral etter 1948 gikk så langt at jeg fryktet at vi sto ovefor en avgrunn. Dessverre sådde nazistene -- og nå sier jeg noe farlig -- ondskapen i den tyske sjelen  i vårt folk. Hat avler hat."

Roman Rathner er en tidligere spesialsoldat fra de sovjetiske spetznas-styrkene som dannet en egne bataljon av tidligere sovjetveteraner med erfaring fra Afghanistan. Han sier:

• "I Sovjet var det slik at om en soldat døde i en trefning, var det trist. Her er det en nasjonal tragedie, på TV og i avisene. ... men i begge tilfeller er forsvaret av fedrelandet et absolutt. ... 
• Jeg føler konstant på trusselen om terrorisme. Det kan komme en selvmordsbomber når som helst. Derfor er vi rede til å gjøre hva som helst som hæren eller sikkerhetstjenesten ber oss om."

Anonyme Sammy var i utgangspunktet nærmest en pingle men utviklet seg gradvis til å bli det han selv karakteriserer som 'bare en god soldat'. Det kostet. Da den andre intifadaen begynte hadde han fått nok og nektet videre tjeneste, og havnet i fengsel. Han sier om sin tjenesteperiode sør i Gaza:

• "Hver morgen dro vi inn til byen til fots eller i jeep for å arrestere ungdommer som kastet stein på deg og for å spre demonstranter. ...
• De (offiserene) sier at du ikke skal bruke vold, men i virkeligheten er det en daglig rutine. Du er den sterke. Det er du som bestemmer og de er de svake. Noen ganger ser du ikke engang på palestinerne som mennesker. Det er det som er så grusomt.
• Jeg så ting du ikke kan forestille deg når det gjelder ondskap og ydmykelse. Kanskje jeg ikke orker å snakke om dette. Men det er også de små tingene. Du arrestere en eller annen, tar han til en stor leir i sør-Gaza, setter bind for øynene og surrer hendene hans bak på ryggen. Alle soldatene som går forbi kan dra til han i trynet.
• Jeg krysset en grense som jeg før hadde vært på utsiden av. Jeg tenkte ikke over det, Det var ikke meg. Det var grensen inni meg som gikk i oppløsning.
• Jeg ble den jeg ble. Det var ikke noe jeg ønsket. Jeg var inne i denne verdens søppeldunk i disse veldig viktige årene da jeg var 18 og 19 år. Jeg vet ikke om du kan forstå hva det gjør med deg."

Sammy tjenestgjorde i Gaza før Israel evakuerte. Gaza har alltid vært det verste stedet. I dag er det Hebron som har overtatt som det tjenesteområdet hvor soldatene mest refererer til lignende erfaringer. Se gjerne på nettstedet til ex-soldatene som ikke lenger orker å holde kjeft om erfaringene sine (http://www.breakingthesilence.org.il/).


Soldatene vi møter på sjekkpunktene og jordbruksportene er veldig forskjellige. For de fleste av dem er det slik at det skal svært lite til før de går inn i innøvde formasjoner med fingeren på avtrekkeren. Ideen om at det kan finnes en terrorist bak ethvert slitent bondeansikt er ikke til å rikke, selv ikke av det faktum at de aldri har sett en terrorist eller funnet våpen eller sprengstoff. Det er grunnfortellingen til Roman Rathner som er selve virkeligheten: det kan når som helst komme en terrorist.

Den fengslende retorikken her på disse kanter holdes altså varm, dampende varm av begge parter. Israelerne får god hjelp fra en og annen hjelpeløs rakett fra Gaza til å holde ideen om at alle palestinere er potensielle terrorister ved like.

Heldigvis finnes det episoder som bryter med min egen fortellingsproduksjon. For det er jo slik at vi som er her, enten som mer eller mindre nøytrale ledsagere eller som mer tradisjonelle aktivister, også blir historiefortellere som ikke alltid er så nøye med virkeligheten, bare retorikken er fengslende.

I går opplevde jeg å bli en aning skuffet over å få dokumentert at fortellingen om at israelerene ofte arresterer unge mens de har eksamen, for å ødelegge utanning og kompetanseoppbygging  blant palestinere, ikke har noen rot i virkeligheten. Jeg sjekket med utdanningsdirektøren her og han sa at slike historier er basert på enkelttilfeller og kan ikke betraktes som et 'fenomen'. Det er jo veldig bra at det er slik, men jeg ble en fengslende fortelling fattigere.

Jeg traff også tre soldater på den sørlige jordbruksporten som plutselig framstod som helt annerledes enn de beskrivelsene jeg vanligvis formidler. Jeg hadde med en fransk fotograf som tok masse bilder med et svært kamera med gigantisk telelinse. Etter en stund kom en av soldatene fram og spurte hvorfor hun tok alle bildene, hvorpå hun lett arrogant svarte på fransk-engelsk: It's what I do. I'm a photographer. Et lite øyeblikk etterpå hadde samme soldat vært og lånt den rosa iPhonen til en av sine to kvinnelige kollegaer i militærpolitiet og stod og tok bilder av oss. Med jentene fnisende bak ryggen sin. Dette er også en av historiene som danner den sammensatte virkeligheten på Vestbredden.

Gønnerne ble plutselig ikke så skremmende sammen med en rosa iPhone.