Bronkitt, husransakelse og checkpoint-vakt

De siste ti dagene har vært innholdsrike på mange måter. Har slitt med en kraftig virus-bronkitt med hoste som har skremt vettet av halve vestbredden. Begynner å avta i styrke nå, heldigvis. Torsdag våknet jeg i ørska av at min romkamerat fra Holland måtte ut i natta (0130) og observere/støtte en familie som ble utsatt for husransakelse og arrest av sin 18 år gamle sønn. 7 biler og 50 soldater. Inventar oppskjært og ødelagt. Ingen info om hva sønnen var mistenkt for, hvor han ble tatt og hvor lenge han ville bli holdt i varetekt. Vår oppgave er å gjøre alt vi kan for å slippe inn i huset og støtte familien som blir utsatt for raidet. Noen ganger går det. Noen ganger ikke. To dager etterpå kom de tilbake med sønnen i håndjern, banket han opp foran hele familien og gjorde en ny husransaking med nye ødeleggelser. Deretter vekk, med sønnen til ukjent sted. De erfarnne kollegaene gjorde en god jobb og ga oss ferskinger en nyttig innføring i hvordan en må oppføre seg for å få sjanse til å treffe familien som blir rammet. De ekleste var å høre at slike raid som regel kommer i perioder hvor ungdommer er midt i en eksamensperiode. Arresten ødelegger utdanningsløpene deres og virker veldig nedbrytende.

Rett før avreise tilbake til Jerusalem for noen dager med ganske tungt informasjonsprogram, var jeg med på min første morgenvakt på en av check-pointene, Azzun Atma. Ut av senga 0415, taxi i en drøy halvtime, og der var den, porten hvor alle arbeidsfolkene skulle gjennom for å komme til arbeid i tide:

100 frysende mannfolk av alle aldre stod allerede og ventet da vi kom fem på fem. Vår oppgave er å stå så nærme porten som mulig og telle hvor mange som passerte gjennom inngjerdingen fram til selve checkpointet og fram til de ventende bilene fra dagens arbeidsgivere. Første halvtime var 176 personer igjennom. Kl 0600 var tallet oppe i 342, halv sju nådde vi 529 og etter to timer hadde 652 kommet seg gjennom. Effektivt i dag, sa veteranen. Vår spot-check viste at vår mann brukte et kvarter på å komme gjennom. Forrige uke tok det en time. Kommer du får seint til pick-up-bilene, blir det ikke noen jobb på deg, og du må returnere uten inntekt, men med utgifter til skyss fram til porten. Hver dag. År ut og år inn. Bli behandlet som kyr. Likevel hørte jeg latter fra køen. Det kalles visst resiliens og er bra for mye. Jeg sliter fortsatt med å fordøye inntrykkene.

Søndag er det tilbake til Jayyus. Da har veteranene reist og vi må greie oss på egen hånd.