Ballettscenen lå ganske avsides og vanskelig tilgjengelig i og med at israelske militærstyrker hadde stengt den ordinære adkomsten med en veisperring fordi de ikke hadde lyst på tilreisende publikum. Vår lokalkjente sjåfør Abed lot seg ikke lure og lirket oss ned brattheng hvor Seat'en foran og vår Skoda ble satt på prøve. Kafr Qaddum i sikte!
Da jeg kom fram var kulissearbeiderne med ekstramannskaper nesten ferdige med et splitter nytt sceneteppe. Abbas og Arafat på hver side av portretter av en lang rekke menn fra Kafr Qaddum som nå sitter fengslet.
Det er helt normalt å repetere rollen din før forestillingen begynner. Slik også her. En av de yngre statistene var spesielt grundig i finsliping av teknikken, selv om hans plass ennå ikke var i front eller på noen måte sentral i stykket.
Fordi dette var et inkluderende sykke, fikk vi tilreisende mulighet til å 'gå opp løypa' på forhånd slik at vi skulle kunne gli inn i våre roller på en naturlig måte. Hoveddramaet skulle foregå på toppen av denne bratte bakken med hus tett innpå på begge sider. Forventningen begynte å stige.
Så var jeg der. På sletta hvor slaget skulle stå! Rett foran oss så jeg rett inn i fiendeleiren, bosettingen Quedumim, eller Kedumim som de selv skriver det. 3700 innbyggere. De første settlerne begynte å bygge her allerede i 1977. Jeg våget meg fram til enden av 'huset på prærien', det siste palestinske huset før ingenmannslandet og så at denne bosettingen var stoooor! ,
Det sørgelige siste huset på prærien hadde innbyggere, oppdaget jeg. I kjelleretasjen. Like greit, skulle det vise seg, for det var her slaget skulle stå.
En mann satt helt stille på en stein og så ut som han var langt inne i seg selv. Enten repeterte han også rollen sin eller så var han rett og slett det han så ut som: sliten og trist, kanskje med tanke på den kommende, ukentlige forestillingen. Det fikk jeg ikke vite. Men jeg så alle drivhusene nede på sletta bortenfor han. Det stemte liksom ikke at den slitne landsbyen Kafr Qaddum skulle ha så staselige drivhus, og i slike mengder. Det har de da heller ikke. En av de lokale sa at det er bosetterne i Quedumim som har satt dem opp. På jorda til landsbyboerne. Hm. Jeg kjente at dramaturgien tok en omdreining til. Fiendebildene blir klarere. Harmen bygger seg opp.
Før vanlige forestillinger pleier skuespillerne å titte ut på salen gjennom et hull i sceneteppet. Her var en mer teknologisk orientert og brukte teleskop for å sjekke om det var noen tilskuerre som greide å snike seg forbi veisperringen. Kostymevalget er radikalt enkelt, nærmest minimalistisk, men svært effektfullt. Balaklava og web-belte. Wow. For et grep!
Noen av tilskuerne var nok mer drevne i dramatisk inkluderende operaballett og hadde tatt med seg eget hodeplagg for anledningen. Med ambulansen som bakgrunn begynte jeg å kjenne meg litt urolig.
Noen av de sentrale rolleinnhaverne begynte nå å samle seg ved scenekanten. Det virket som om stykket kunne begynne snart. Kulissevalget var det sug i, må jeg si.
Plutselig var jeg en del av forestillingen, ikke bare en tilskuer. Capsen bak fram kjentes kult og ungdommelig. Nå skulle salige Skjervheim ha sett meg: 'deltakar', ikke 'tilskodar'.
Men det tok ikke lang tid før jeg husket at jeg hadde tatt på meg et kostyme som forutsatte 'støtte til heltene uten å delta aktivt i å drive fram dramaet', nemlig EAPPI-vesten.
Og så kom alle barnerolleinnhaverne. Yre av forventning og veldig søte.
Like etter kom hovedrolleinnhaverne på heltesiden fra fredagsbønnen, ... og forestillingen var i gang. Skunkdyrballetten.
I første del strømmer heltene oppover de bratte bakkene mot Huset på prærien. Replikkene synges ut over dalen fra basser, tenorer, alter og sopraner. De som har rollen som 'fightere' får mot og kraft av sangen. Snart skal de i strid!
Så er vi der. Huset på prærien har mørke fiendeskikkelser på taket. Moderne våpen.
Dramautviklingen stopper opp en kort stund. Slike stopp i dramaturgien kan virke veldig spenningsdrivende, kjenner jeg. Mens heltegruppa venter, har fienden tatt oppstilling på tre sider. En av 'våre', heltene altså, har tatt på seg et hodeplagg som gjør at han ser ut som et insekt. Etter kort tid tenkte jeg at han må ha vært med på denne forestillingen før, en veteran, kanskje.
Stillheten brytes med et brøl. Fienden har sluppet løs stinkdyret. Dette dragedyret som har gitt navn til forstillingen. Skunken. En stor bil med vannkanon på taket bykser framover mot oss og blåser ut djevelskapen, ikke ild, men 'skunk-water'. Utviklet på israelske militære laboratorier og lansert i 2008. Selges nå over 'hele verden' som revolusjonerende 'crowd control method'.
Min nye venn i sykkelhjelm ser litt mistilpass ut. Jeg ser ikke meg selv, men ligner sannsynligvis. Selv med capsen bak fram.
Stinkdyrvannet står høyt til himmels og legger seg som fin yr i lufta. Hvordan det lukter? En tidlig kommentar etter at produktet ble lansert sa at om du blander sammen en bæsjebleie med et 'roadkill', altså et dyr som er kjørt ihjel av en bil, og lar dette ligge i sola noen dager, så begynner du å få litt peiling. For meg er det litt oppskrytt, men jeg er sikkert luktskadd i tidlig alder etter å ha vokst opp på Orkanger, nær svovelbinger fra Løkken Verk supplert med en sildoljefabrikk.
Neste utvikling i dramaet er tåregass. De sparer ikke på kruttet, de grønnkledte. Og tåregassen deres er av et litt annet kaliber enn den jeg måtte trene i under førstegangstjenesten på sekstitallet i forrige århundre.
Øynene renner og svir. Voldsomt. Ser ikke noe som helst. Prøver å gni løk på kinnene. Uten virkning. Alkohol skal virke, hørte jg rett før forestillingen startet. Men hvem har lommelerke med seg i en muslimsk oppsetning? Anti-bac'en blir redningen. Jeg smører på det jeg kan under øynene og ser akkurat nok til å kreke meg nedover bakken uten å snuble over steiner lagt ut som barrikader.
Min ecuadorianske kollega er det verre med. Hun reagerer sterkere enn meg på å få gassen 'i halsen', og må, som noen andre, inn i ambulansen for behandling. Bronkial krampe, fikk jeg høre etterpå. Sprøyte i baken med luftrørsutvidende stoff. Hun kom seg kvikt, heldigvis.
En av heltefigurene (birolle, tror jeg) levde seg så sterkt inn i rollen at han virkelig snublet over barrikadene og vrikket foten. Men det funket strålende i forestillingen. Ambulanse-crewet var på plass. Fotografene også. Dette kunne bli et forsidebilde.
Nå bølget det av skuespillere nedover bakken. På vill flukt fra 'skunkwater' og tåregass.
Så tilbake, opp bakken til Huset på prærien. Min venn med sykkelhjelm begynte å bli sliten. Det var ikke heltene på den andre siden av veien, som han fulgte med øynene. Fra dette holdet haglet det med steiner mot de grønnkledte på taket på Huset på prærien.
Flere begynte å bli slitne. Vi hadde danset og sunget/ropt opp og ned og opp igjen langs veien til Stridens slette.
Samling i bånn (av bakken). Samle krefter. Klar for siste akt. Én runde til.
Et øyeblikks nedtur kom selvsagt da jeg så denne rollefiguren. Jeg hadde vært så stolt av mitt nye, fine kamera og av capsen bak fram. Men følte meg plutselig som en en ren amatør, noe som var en fullstendig riktig beskrivelse. Pressefolk og aktivister er annerledes. Høyt testosteronnivå hos begge (særlig hos mennene).
En stund trodde jeg denne karen var Johan Harstad som hadde kledd seg ut som Buzz Aldrin og forvillet vekk fra Færøyene, men det var altså en av ambulansekarene som hadde fått jobben med å være i frontlinja i dramaet.
Denne gangen punkterte forestillingen da vi nådde Stridens slette og Huset på prærien. De grønnkledte var borte. De hadde fått nok. Skulle vi anse det som en seier, eller skulle vi føle oss snytt? Karene rundt meg var også i tvil, tydeligvis.
... og takke for seg ... og si at det hadde vært en fantastisk flott forestilling. Vi kommer helt sikkert tilbake neste fredag. Inshallah.
Dersom du har følt et visst ubehag ved å lese denne raljeringen med deler av den palestinske motstandskampen, så er det et ubehag jeg deler. Jeg har et stort ubehag ved den samtidige opplevelsen av blodig urettferdighet og bilder av burlesk humor som presser seg på i de mest uventede situasjoner (i dag, mens jeg var midt i å skrive om Kafr Qaddum, fikk vi melding om ny invasjon av soldater her i Jayyus. På med vesten og fram med kameraet for å gå ut og finne ut hva som skjer og om vi kan bidra med vårt såkalte 'beskyttende nærvær', protective presence, og det siste jeg gjør før jeg ramler ut av døra er å huske på å ta på meg solkrem!!! Og det var herlig å le av det da jeg fortalte det til kollegaene).
Demonstrasjonene her kan noen ganger ligne på velregisserte teater- eller opera/ballett-oppsetninger. Rollene er mer og mindre gitt og forløpet er svært likt fra gang til gang. Kanskje er behovet for det skjeve blikket på virkeligheten så sterkt fordi virkelighet er så grim.
Innbyggerne i Kafr Qaddum har levd med bosettingen Quedumim siden 1977. Den er nå på 2000 mål og halvparten av dette er privateid palestinsk land som de bare har tatt. Nå bor det altså 3700 mennesker i denne bosettingen. De vil ha mer. Området til drivhusene er det siste de har tatt. Dessuten fant de ut for en tid tilbake at veien fra Kafr Qaddum over det jeg har kalt Stridens slette forbi Huset på prærien gikk for nært opp til bosettingen. Dermed stengte de veien. Konsekvensen for Qaddumerne var at de fikk 15 km til nærmeste hovedvei i stedet for 1,5 km,som de var vant med. Slike endringer griper sterkt inn i hverdagen. Protester og demonstrasjoner er ikke en unaturlig reaksjonsform. Men det israelske militæret liker ikke at folk demonstrerer og kaster stein. I begynnelsen av april stilte de med 500 soldater i 100 jeeps (!), arresterte 20 mennesker (fem ble løslatt etter kort tid og femten sitter fortsatt i administrativ forvaring). Det meste av innboet i husene de raidet ble skjært opp og delvis ødelagt. I ett av husene stjal de gull for 12 000 US dollar som var samlet sammen til et nært forestående bryllup.
På dette kartet ser du den såkalte grønne linja (1967-grensa) i venstre del av bildet. Byen som er helt innsirklet av 'muren' eller separasjonsbarrierern er altså Qalqilya (øverst til venstre). Rett sør for Qalqilya strekker det seg en 'finger' langt inn i landet. Dette er Kedumim eller Quedumim-fingeren. Det er planlangt å bygge inn denne med mur/gjerde. Helt i nord, like utenfor fingern, ligger Kafr Qaddum. Innenfor er altså Qedumim-bosettingen. Alle bosettingen inne i denne fingeren, som i praksis deler Vestbredden på på tvers, finnes det sju store bosettinger på tilsammen 11 000 mål. Godt over en tredjedel av dette er privateid palestinsk land som er konfiskert. Det er 22 000 bosetter som bor her. I 1992 var det 13 000. Ti år etter var antallet økt til 18 000. Etter nye ti år altså 22 000. Bosettingene øker (ulovlig ekspansjon) hele tiden. Det er landsbyene rundt som betaler prisen.
Når jeg som er en flyktig besøkende blir så overveldet at trangen til galgenhumor slår gjennom, får vi virkelig håpe at palestinerne også greier å bruke slike nødvendig forsvarsmekanismer. Å fortelle om Stinkdyrballetten ga i hvert fall meg et godt pusterom. I morgen må jeg finne en palestiner som også ler av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar