Dobbeltheten, alltid denne dobbeltheten

For noen få dager siden stod den lille landsbyen Jayyus på hodet. Av glede, denne gangen. Ashraf Khaled skulle komme tilbake etter åtte år i israelsk fengsel. Han er tredve år gammel. Vi hadde noen forvarsler tre dager før, med salver av fyrverkeri avfyrt fra biler som dro forbi porten vår. Vi hadde også hørt at Ashraf skulle løslates denne torsdagen. Naive, dumme meg tenkte at noen kjørte forbi huset vårt og skjøt i lufta, slik jeg har sett at en gjør i midtøsten når noe skal feires.  Rødmen skyllet over meg da jeg spurte en av naboene om de noen gang fikk kulene i hodet etter slik feiring. Svaret kom kontant at den palestineren som viser et gevær eller en pistol vil umiddelbart få et like langt fengselsopphold som det Ashraf nå skulle løslates fra. Å dra til skytebanen på søndager for å trene er ikke en rettighet palestinerne har, heller ikke i de områdene de har sivil og militær kontroll over og ansvar for.

Løslatelsen ble utsatt til søndag. Forventningen steg ut over dagen. Mørket kom og fler og fler ungdommer samlet seg i gatene. Ashraf skulle endelig komme hjem og bli feiret.

Vi som er midlertidige i Jayyus-virkeligheten stod midt i forsamlingen iført EAPPI-vestene våre og kjente sterkt på forventningen og gleden over å skulle ønske Ashraf velkommen hjem. Så så vi lysene fra kortesjen.

 

 Lydnivået steg fem hakk. Bannerne med bilder av Yassir Arafat danset ekstra flott i lufa og så skjedde det, det alle hadde ventet på. Begeistringseksplosjonen. Videoklippet fanger kanskje opp noe av stemningen:

 Fyrverkeri og fest. Ashraf er hjemme igjen!

Og så dukker den opp: Dobbeltheten. Om en uke er Ashraf en arbeidsløs mann som har sittet innsperret på et lite rom i åtte år, avhengig av at Røde Kors har betalt mat for han i fengslet, uten mulighet til å fortsette skolegangen som han var i gang med da han ble arrestert som 22-åring. Om en uke har festen stilnet og Ashraf må i gang med å sette beina under seg. Dersom stoltheten hans tillater det, kan han oppsøke KFUM-kontoret i Qalqilya og få noe psykologisk hjelp til Den lange marsjen han står overfor. Jeg kjenner gleden forta seg og tristheten sive inn gjennom ull-lagene i den kjølige festnatta.

To dager etter Ashrafs strålende hjemkomst til Jayyus befinner jeg meg i Tel Aviv på tredagers fri sammen med Elsa. Rent hotellrom, ubegrenset varmt vann i dusjen, deilig mat og en flott, moderne by. Storbyferie! Jeg greier til og med å bli solbrent av å tusle langs den nydelige stranda. Begynner å glede meg til sommeren i Norge. Så er den der igjen, dobbeltheten. Motsigelsen. Galskapen i denne delen av verden. Avihail Stoller i Breaking the Silence (gruppa av israelske soldater som ikke lenger greier å holde kjeft om det de har vært med på i de okkuperte områdene) fortalte oss at det nesten ikke kommer informasjon til det israelske samfunnet om hva som skjer i det okkuperte palestinske området. Ikke se, ikke høre, ikke tale.

Den lille bekreftelsen kommer gjennom kanalutvalget på hotellets TV. Sju israelske kanaler, EuroSport, BBC Entertainment, og Fox News. Ikke BBC, ikke CNN, ikke Sky News. Fox! Den mest reaksjonære nyhetsformidlingen som er å finne. Vestbredden er veldig langt borte her. Ikke se, ikke høre, ikke tale. Jeg fant mitt nåværende bilde av Israel på en vegg i den eldgamle bydelen Jaffa i dag.

Jeg ønsker inderlig at motkreftene i dette flotte landet blir sterke nok til å utfordre meningensfellene til Bibi Netanyahu og den kollektive ikke-vite-bobla. Som dere skjønner: av og til fører dobbeltheten og motsigelsene til et ubehjepelig raseri. Snart skal jeg tilbake til Jayyus og de hverdagslige trakasseringene folk lever i. Akkurat nå kjennes det mer attraktivt enn et deilig, rent hotellrom med masse varmt vann. Ganske sprøtt!