Noen ganger er det ålreit, men så plutselig ...

Etter en turbulent natt til mandag (som du kan lese om her http://stevehynd.com/2012/03/13/the-tale-of-an-israeli-smile/) med soldater raidende rundt i landsbyen vår

og en tidlig morgen med vakt ved vår lokale jordbruksport, kom jeg meg av gårde nordøstover til vakre Yanoun, et knøttlite sted som ligger inneklmt (virker enda mer inneklemt når en dropper en bokstav) mellom to aggressive bosettinger, eller rettere sagt ulovlige utposter tilknyttet større bosettinger. Her har det bodd folk i mr enn tusen år. Det eldste oliventreet her er av en slik alder.

.
Utposter og bosettinger ligger alltid på toppen av åskammer for å kunne holde utkikk og kontrollere all trafikk. Du ser dem lett på kvelden fordi lyskasterne deres har et alt annet enn innbydende preg.

Søndag kom settlerne, som vi sier, ned til husene i Yanoun med sine saueflokker. Gjeterne er bevæpnet og veldig truende. Det Yanoun som møtte meg var langt mer fredelig og med innslag av god hverdagskomikk.

Sauer kan være veldig sta. En av publikummerne syntes dette var urkomisk og lo høyt og skingrende. Skulle ønske jeg kunne formidle denne lyden.

 Etter en tre kvarters morgentur (teamet i Yanoun går runden rundt 'bygda' to ganger daglig for å vise
bosetterne at det er internasjonal tilstedeværelse der) sammen med ledsagerkollega Pedro fra Brasil, rakk vi så vidt å drikke halve kaffekoppen før telefonbeskjeden kom at det foregikk en 'demolition' hos beduinene ca tre mil unna i Jordandalen. En demolition er en husrivning med bulldoser eller stor gravemaskin, Vi hoppet i bilen og kom til stedet like etter at de israelske soldatene hadde dratt av gårde med bulldoseren sin. Da hadde de pløyd ned fem telt og tre dyre-'shelters' og gjort tre familier, 28 mennesker, hvorav ti barn, hjemløse i løpet av en knapp time.

Beduinene er en urbefolkning som er svært utsatt. For disse tre familiene var det tredje gang på tre måneder at soldatene hadde revet hjemmene deres, uten tillatelse fra noen domstol (kalles Demolition Order).

 Da vi kom møtte vi en ung ire fra Jordan Valley Solidarity Movement. Han bodde i dalen og snakket flytende arabisk. Etter oss EAPPIer kom ICRC (Den internasjonale Røde Kors-kommisjonen), og deretter B'Tselem, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som gjør veldig mye godt arbeid.

Å være barn som opplever å få hjemmet sitt revet flere ganger må også få ødelagt mye av den barnlige gleden og tilliten til at den dagen du våkner opp til skal bli en morsom og flott dag.

Også i lutfattige beduinleire er det mor og far som må være beskyttelsen og sikkerheten, og det trengs nok mer enn vi aner.

Men selvfølgelig, med nyrevet hjem og et følelsesliv på tvers går det ikke an å glemme gjestfriheten som krever at gjestene skal få te.

Selv vår barkede sjåfør trengte et lite avbrekk fra inntrykkene og tokhos de to nyfødte lammene som knapt nok kunne stå på beina ennå. Også de hadde fått hjemmene sine revet, til og med på den dagen de ble født.

Beduinene er nok vant til det. De internasjonale kommer, og så drar de etter en time. Da sitter de tre familiene alene igjen mens de fine bilene kjører. Men, verden, representert ved oss, har sett hva de er utsatt for og kan sende bilder og ord slik at andre også kan få vite. Det hjelper. Og de vet at Røde Kors kommer til å gi dem fem nye telt. Disse vil i stor trass bli satt opp igjen i visshet om at israelerne vil komme tilbake med bulldoseren sin. Dette landet skal de bare ha.

Følelsene er utenpå oss når vi går inn i bilen. Nattlig arrestasjonsraid kan være skumle og dramatiske, med langvarige, ødeleggende konsekvanser for de som blir arrestert. Opplevelsene ved sjekkpunktene med eviglange køer for å komme på jobb er å ta del i en dehumanisering som er veldig stygg. Men rasering av folks hjem er det tristeste jeg har vært med på. Veldig trist.

Det er bare å se sannheten. Den israelske regjeringen ønsker å underlegge seg hele Vestbredden. De refererer til behov for sikkerhet som begrunnelse, men det kunne de fint oppnådd om de tok med seg bosetterne og muren sin og satte den opp langs 1967-grensene som kalles den grønne linjen. Men det er landet de vil ha. Så enkelt og brutalt er det.