Først om noen sentrale palestinske fortellinger jeg har møtt. Samme dagen som vi kom til Jayyus som det nye teamet av ledsagere, ble vi invitert sammen med det avtroppende teamet til ordførerens kontor.Han la ut med patos om hvor takknemlig innbyggerne i Jayyus var for at vi hadde kommet for å se, ta del i og hjelpe i den store lidelsen til palestinerne. På det tidspunktet tenkte jeg at denne høytidelige, oppstyltede formen var noe orførere og andre høyerestående representanter for det offisielle palstinske selvstyret hadde. Senere har jeg både fått bekreftet dette og sett at også andre fra tid til annen tar i bruk den samme fortellingstypen og den samme retorikken. Mellom disse fortellingsutbruddene snakker de om dagligdagse ting slik du og jeg er vant til det. Men dette er generaliseringer. Bli med meg inn i en spesifikk situasjon.
Mandag kl 15 fikk vi igjen besøk av den israelske hæren. Jeg var alene i huset og på vei ut av porten for å kjøpe vaskepulver hos Ibrahim da gutta utenfor pekte oppover veien. Der stod de. Syv stykker med bulende brystkasser (skuddsikre vester) og tunge gønnere, og hjelm med visir (hadde nær skrevet gevir). Som dere ser på bildet foregår det hverdagslige samtaler mellom mor og sønn gående på den ene siden av gata og en tilsynelatende like ustresset samtale mellom mennene på den andre siden. De er jo vant til dette, tenkte jeg. Etter en stund flyttet soldatene seg vidre noen hundre meter, og så begynte det å skje noe.
Gutta boys begynte å samle seg. De virket urolige og nesten oppstemte. I hvert fall 'gira'. Steiner ble plukket opp fra gata og veikanten. Ikke store, men likevel. Jeg så ikke at noen ble kastet på dette tidspunktet, men at gutta ventet på en sjanse til å kaste uten å bli sett og arrestert, var temmelig sikkert. Etter hvert ble støynivået så høyt og løpingen fram og tilbake så hektisk at soldatene gjorde klare signaler til å forberede tåregassangrep.
Jeg trakk meg rolig og sindig bort fra denne gatestubben og rundt et hjørne. Det var i hvert fall meningen det skulle se rolig og sindig ut, midt mellom løpende tenåringer. Der møtte jeg et syn som gjorde et sterkt inntrykk. Oppover gata kom det en ung far med sine to små sønner, en i hver hånd. Den minste var halvannet år. Smilende og blide, alle tre. Hva er 'feil' i dette bildet?
De kaster stein mot meg. Små steiner som smårollinger kan håndtere. Far gliser og gutta gliser. Far vil gjerne at jeg skal ta bilde av dem.
Situasjonen er ikke slik at jeg på noen naturlig måte kan stille far spørsmålet om hva han i alle dager holder på med. Jeg bare tenker det, og skjønner ikke. Begriper det ikke. Jeg vet jo at mange tenåringsgutter blir satt i administrativ forvaring for å kaste stein mot soldater og militære kjøretøyer. Jeg vet også at svært mange av disse får varige skader av fengselsoppholdet. Farens åpenbare stolthet sitter fortsatt sterkt og uforløst i meg da jeg etter en times tid ser The Israeli Defense Force (IDF) forlate landsbyen.
Det ble ingen arrester denne gangen. Bare et timelangt 'på-gata-forhør' av en syttenåring om hans kjennskap til steinkasting. Eslene kan skratte igjen. Det gjør tenåringene og fedrene deres også. Jeg undrer meg over hvordan det er å vokse opp i dette landet med den daglige trakasseringen.
Dagen etter har kollega Irmgard og jeg en avtale om å dra inn til Al Quds Open University i Qalqilya. Al Quds er det arabiske navnet på Jerusalem, og dette åpne universitetet ble opprettet for å gi ungdom en sjanse til å studere uten å bli hindret av de mange stengslene muren medfører. Vi skal treffe deler av staben som er veldig interessert i å praktisere sin litt vaklende kompetanse i muntlig engelsk. Det er en flott og munter gjeng vi treffer. Høy kompetanse på sine områder. Humoristiske og lette å snakke med.
Etter litt pludring bestemmer jeg meg og sier: Nå skal jeg stille dre et veldig vanskelig spørsmål. Alle får umiddelbart litt rynker i panna og min kollega hopper litt i stolen sin. Jeg beskriver møtet med den glade småbarnsfar fra dagen før og spør dem hva de tenker om hans måte å være far på, i den spesifikke situasjonen. Det er som å trykke på en knapp. Historiene, eller narrativene, som det også heter på høytidelig, renner ut av dem. De er ikke sinte over spørsmålet. Bare vennlig forklarende: Denne faren hadde ett mål med det han gjorde og det var å lære sønnene sine 'to not be afraid of the soldier!'.
Så kommer alle de personlige historiene om 'okkupasjonen og meg og mitt liv'. Jeg er ingen spesialist på retorikk, men kjenner at de bruker alle tilgjengelig virkemidler i en blanding av vaklende engelsk, flommende arabisk og et rikt nonverbalt uttrykk. Men jeg er sta når jeg vil og greier til slutt å stoppe dem med å si at jeg har nok et vanskelig spørsmål de må svare på. 'Dere vet jo at israelerne setter mange unge gutter i administrativ varetekt på grunn av at de kan tenkes å være med på steinkasting. Slik varetektsfensling er jo som dere vet en veldig stor belastning. Hvordan kan en far forsvare å 'lære opp' sønnene sine til å kaste stein når dette øker risikoen for at de blir arrestert? Svaret kommer kontant fra to av mennene: Prison is for men!
PRISON IS FOR MEN! Steinkastingen og fengslingene er altså sentrale deler i identitetsskapingen på Vestbredden. For gutta. Ut over dagen snakket jeg med flere av de erfarne og kloke kontaktpersonene vi har rundt oss her i Jayyus. Det er kraftig kost å erkjenne at et folk som har levd under okkupasjon så lenge og med så sterk innskrenkning av sin livsverden nødvendigvis lager slike fortellinger. Med hodet vet mange av dem at det ikke finnes noen vei ut av uføret gjennom vold. Men de som mener det næres samtidig av fortellingene om sine møter med okkupasjonen og okkupantene. Det er ingen grunn til å hovere over denne motsetningen mellom fornuft og følelser. Norge gjennomlevde fem små år med en i sammenligning 'fredelig' okkupasjon. Jeg, som ble født to år etter at den sluttet, har lyttet til, lest og sett dramatiseringer av sanne og usanne heltehistorier om motstanden mot tyskerne i hele min oppvekst og langt opp i voksen alder. Ennå i dag lager vi filmer om og reiser statuer av de største heltene og sabotørene. Det er altså det enkleste i verden å skjønne at palestinerne renner over av fortellinger om sin motstand mot de israelske okkupasjonsstyrkene etter mer enn 60 års okkupasjon. Og for hver arrestasjon skapes det nye fortellinger som sementerer grunnmuren i det fastlåste systemet.
Gjør israelerne det samme? Min opplevelse gjennom å ha snakket med ganske mange soldater ved portene og sjekkpunktene vi 'overvåker' daglig, er at ordet terrorist sitter veldig løst. Det brukes som forklaring på alt de gjør av tilsynelatende absurde kontroller, som for eksempel å kommandere 66 år gamle Abu Azzam ut av traktoren sin, opp på hengeren og løfte ned store sekker med kunstgjødsel slik at den pur unge soldaten med skuddsikker vest og automatgevær kan pirke nedi innholdet, godt sikret av en soldatpartner som står tre meter unna henne med fingeren på avtrekkeren. I en reell trusselsituasjon og på bakgrunn av spesifikk etterretnings-informasjon kunne dette ha vært fornuftig. Det er bare det at Abu Azzam daglig har kjørt gjennom denne porten for å komme ut til landområdene israelserne tok fra han i 2002. Pluss det ikke ubetydelige faktum at det aldri har blitt funnet våpen eller sprengstoff hos bøndene som bruker denne porten.
Og slik ser Abu Azzam ut når han ikke kjører sin hvite traktor med skumle sekker kunstgjødsel:
I boka Occupied Minds. A Journey through the Israeli Psyche intervjuer den jødiske journalisten Arthur Neslen 50 israelere om deres opplevelse av nettopp det å være israeler. En av de mange interessante trekkene som kommer fram er idoliseringen av forsvaret, og i særlig grad hæren. Det finnes en grunnfortelling om den heroiske 'sabraen', han (og hun) som med rå besluttsomhet og mot alle odds 'carved out a Jewish homeland' samme hva verdensopinionen sa om det. Jeg må innrømme at jeg har fordommer om (mange) Israelere som til en viss grad faller sammen med dem Neslen beskriver i boka: aggressive, kompromissløse i sin tenkning og til tider hevngjerrige. Disse fordommene har også fått næring etter at jeg kom til Vestbredden. Israelere flest derimot, tenker at "de er kultiverte og verdslige ... tolerante mot en primitiv islamsk fiende som er i stand til å tilintetgjøre dem, og tålmodige vis-a-vis en hyklersk og antisemittisk verden som lukket øynene under Holocaust" (Neslen s. 36).
Israelerne ser på hæren som selve grunnlaget for sitt handlingsrom. Alle tenåringer blir innkalt til en førstegangstjeneste som varer i tre år og disse tre årene utgjør et overgangsrituale (rite de passage) som for all framtid binder dem til ideen om nasjonalstaten og kampen for å opprettholde den. Soldatene er ikke bare soldater. De er symbolet på nasjonen, og når en soldat blir såret blir også nasjonen såret. Vi så det under den såkalte Shalit-utvekslingen hvor Hamas greide å forhandle fram løslatelse av nær 1000 palestinske fanger i bytte mot den kidnappede soldaten Gilad Shalit. Israel er et ungt land, men den sivile identifikasjonen med soldatkulturen har utviklet seg på grunnlag av fire kriger og intifadaer i statens historie.
88 år gamle Dov Yirmiya var deputy batallion commander i hæren. I 1982 ble han sparket fordi han hadde publisert utdrag fra en dagbok som beskrev grusomheter utført i Libanon i 1982. Han har hele livet vært opptatt av at Israel skal ha et sterkt forsvar med en sterk etisk forankring. Han sier at
- "forfallet i jødisk og israelsk moral etter 1948 gikk så langt at jeg fryktet at vi sto ovefor en avgrunn. Dessverre sådde nazistene -- og nå sier jeg noe farlig -- ondskapen i den tyske sjelen i vårt folk. Hat avler hat."
Roman Rathner er en tidligere spesialsoldat fra de sovjetiske spetznas-styrkene som dannet en egne bataljon av tidligere sovjetveteraner med erfaring fra Afghanistan. Han sier:
- "I Sovjet var det slik at om en soldat døde i en trefning, var det trist. Her er det en nasjonal tragedie, på TV og i avisene. ... men i begge tilfeller er forsvaret av fedrelandet et absolutt. ...
- Jeg føler konstant på trusselen om terrorisme. Det kan komme en selvmordsbomber når som helst. Derfor er vi rede til å gjøre hva som helst som hæren eller sikkerhetstjenesten ber oss om."
Anonyme Sammy var i utgangspunktet nærmest en pingle men utviklet seg gradvis til å bli det han selv karakteriserer som 'bare en god soldat'. Det kostet. Da den andre intifadaen begynte hadde han fått nok og nektet videre tjeneste, og havnet i fengsel. Han sier om sin tjenesteperiode sør i Gaza:
- "Hver morgen dro vi inn til byen til fots eller i jeep for å arrestere ungdommer som kastet stein på deg og for å spre demonstranter. ...
- De (offiserene) sier at du ikke skal bruke vold, men i virkeligheten er det en daglig rutine. Du er den sterke. Det er du som bestemmer og de er de svake. Noen ganger ser du ikke engang på palestinerne som mennesker. Det er det som er så grusomt.
- Jeg så ting du ikke kan forestille deg når det gjelder ondskap og ydmykelse. Kanskje jeg ikke orker å snakke om dette. Men det er også de små tingene. Du arrestere en eller annen, tar han til en stor leir i sør-Gaza, setter bind for øynene og surrer hendene hans bak på ryggen. Alle soldatene som går forbi kan dra til han i trynet.
- Jeg krysset en grense som jeg før hadde vært på utsiden av. Jeg tenkte ikke over det, Det var ikke meg. Det var grensen inni meg som gikk i oppløsning.
- Jeg ble den jeg ble. Det var ikke noe jeg ønsket. Jeg var inne i denne verdens søppeldunk i disse veldig viktige årene da jeg var 18 og 19 år. Jeg vet ikke om du kan forstå hva det gjør med deg."
Soldatene vi møter på sjekkpunktene og jordbruksportene er veldig forskjellige. For de fleste av dem er det slik at det skal svært lite til før de går inn i innøvde formasjoner med fingeren på avtrekkeren. Ideen om at det kan finnes en terrorist bak ethvert slitent bondeansikt er ikke til å rikke, selv ikke av det faktum at de aldri har sett en terrorist eller funnet våpen eller sprengstoff. Det er grunnfortellingen til Roman Rathner som er selve virkeligheten: det kan når som helst komme en terrorist.
Den fengslende retorikken her på disse kanter holdes altså varm, dampende varm av begge parter. Israelerne får god hjelp fra en og annen hjelpeløs rakett fra Gaza til å holde ideen om at alle palestinere er potensielle terrorister ved like.
Heldigvis finnes det episoder som bryter med min egen fortellingsproduksjon. For det er jo slik at vi som er her, enten som mer eller mindre nøytrale ledsagere eller som mer tradisjonelle aktivister, også blir historiefortellere som ikke alltid er så nøye med virkeligheten, bare retorikken er fengslende.
I går opplevde jeg å bli en aning skuffet over å få dokumentert at fortellingen om at israelerene ofte arresterer unge mens de har eksamen, for å ødelegge utanning og kompetanseoppbygging blant palestinere, ikke har noen rot i virkeligheten. Jeg sjekket med utdanningsdirektøren her og han sa at slike historier er basert på enkelttilfeller og kan ikke betraktes som et 'fenomen'. Det er jo veldig bra at det er slik, men jeg ble en fengslende fortelling fattigere.
Jeg traff også tre soldater på den sørlige jordbruksporten som plutselig framstod som helt annerledes enn de beskrivelsene jeg vanligvis formidler. Jeg hadde med en fransk fotograf som tok masse bilder med et svært kamera med gigantisk telelinse. Etter en stund kom en av soldatene fram og spurte hvorfor hun tok alle bildene, hvorpå hun lett arrogant svarte på fransk-engelsk: It's what I do. I'm a photographer. Et lite øyeblikk etterpå hadde samme soldat vært og lånt den rosa iPhonen til en av sine to kvinnelige kollegaer i militærpolitiet og stod og tok bilder av oss. Med jentene fnisende bak ryggen sin. Dette er også en av historiene som danner den sammensatte virkeligheten på Vestbredden.
Gønnerne ble plutselig ikke så skremmende sammen med en rosa iPhone.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar