Lenge så jeg uferdige bygninger med armeringsjern stikkende opp av taket og masse søppel rundt omkring. Det tok også litt tid å venne seg til luktene. Det lukter sau og esel og søppel og jord i Jayyus. Men en dag gikk jeg en liten tur hvor jeg ikke hadde gått før, og plutselig så jeg vakre Jayyus bak en blomstereng. Vakre Jayyus.
Det aller vakreste med Jayyus er menneskene. Jeg har aldri i mitt liv møtt så mange flotte, verdige, vennlige og gjestfrie mennesker som her. De er åpenbart glade for å ha 'internasjonale' hos seg som ser hvilken virkelighet de lever i, men her har det vært folk fra EAPPI-programmet kontinuerlig siden 2004, fire om gangen i bare tre måneder før det kommer nye. Jayyuserne burde etter alle solemerker ha begynt å betrakte oss som et standard inventar for lenge siden. Men nei. Med familiehøvding og farmer Abu Azzam (pappa'n til Azzam) i spissen er vi omgitt av store og små inkarnasjoner av gjestfrihet.
En av de yngre støttespillerne våre heter Mahmoud. Han er eneste ansatte på postkontoret i Jayyus, arbeider for en luselønn og holder liv i familien, bl.a. en bror som har kommet ut fra fengsel og har problemer med å finne jobb (arbeidsledigheten i dette området er skyhøy, over 50 %), og en søster som studerer og trenger økonomisk hjelp til å ta eksamener. Mahmoud er en helt. Barcelonafan med siggen bak øret.
Mahmoud rødmet da jeg viste han dette bildet, men ble også veldig stolt. Det er ikke alltid hverdagsspeilet gjengir deg på denne måten.
En av de beste kompisene til Mahmoud heter Noor, og Noor er den aller nærmeste ungdomskontakten vi har i Jayyus. Han er god i engelsk, studererer markedsføring på universitetet i nabobyen Qalqilya, og er en god lærer for oss som prøver å lære litt arabisk. Jeg kunne ikke la være å ta med Noors arabiske profil. Den er like praktfull som gutten selv.
Noor har ved to anledninger blitt invitert til Norge av folk som kjenner han. En gang til å tilbringe et år på en folkehøyskole og en annen gang for å holde foredrag på en konferanse for lærere. Begge gangene fikk han avslag på visumsøknaden sin. Norske utlendingsmyndigheters angst for asylsøkerspøkelser er så stor at vi går glipp av mye, bl.a. Noor. Noor er alltid til stede for å hjelpe der det er behov for det. På den store dagen på Abu Azzams land bortenfor muren var også Noor der som den gode hjelperen. Her er det Trond Pedersen, tidligere ledsager i Jayyus og pådriver i Venneforeningen Nes-Jayyus som blir servert.
Den nest yngste sjarmøren i Jayyus heter Meera og er datteren til Abed som kjører oss til alle sjekkpunktene fra halv fire om morgenen. Meera snurrer sin far rundt alle sine lillefingre. Ikke bare sin far, forresten. ... og som det så treffende står på Meeras t-skjorte: Girls rule!
Den aller yngste i sjarmørklubben er av en helt annen sjanger. Det tok litt tid før jeg fikk godfølelser for denne krabaten på halvannet år som er i ferd med å bli lært opp til 'not to be afraid of the soldier'. Men han er like hengiven til sine tildelte oppgaver som andre barn er når oppgaven kommer fra en elsket forelder.
For denne gutten er det lek. En lek med spenning i lufta, for to gatestubber bortenfor står militærjeepene og alle soldatene er ute etter noen som ser mistenkelige ut. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor steinkasting blir en slags manisk risikosport for guttene som vokser opp her. Men, dessverre, steinkastingen bidrar ikke til noen løsning, bare til egen smertestilling i øyeblikket, med til dels store omkostninger for de som blir buret inne uten lov og dom.
I nabolandsbyen Azzun bor Ibrahim.
Ibrahim er bonde og bror til fantastiske Afaf. Bror og søster bor i samme hus og har en hage som er et paradis på jord. Det som er mest spesielt med søsknene er at de utgjør Azzuns kristne befolkning. De er veldig klare på at de er kristne, men bare Ibrahim drar til kirken i Nablus noen søndager. Afaf er bare kristen. Hun går ikke i kirken.
Som en viktig del av programmet vårt pleier vi å reise til Nablus på søndager for å gå i kirken og støtte den skrantende kristen minoriteten på Vestbredden. Organisten i den anglikanske kirken er den strammeste og strunkeste jeg noen ganger har sett. Salmemelodiene er like fremmedartede som det arabiske språket, men de avspilles på orgelet i stram giv akt.
Nablus er en fantastisk by hvor husene klamrer seg fast til stupbratte åssider. Dessuten finnes gamlebyen i Nablus, og der, i en av gatene, fant jeg denne fantastiske skikkelsen som også utsråler en egentyngde og verdighet som går rett til hjertet.
Kollega Steve fra England og jeg dro sammen hjem fra Nablus på Palmesøndag (første påskedag i vestlig kirkekalender). Steve er et utrolig menneske. Han er bare 25 år gammel, men har en klokskap og en menneskelig innsikt som bare få førtiåringer kan skilte med. Min hypotese er at han har utviklet en gudegitt (med svært liten g) kombinasjon av ekte sensitivitet og nysgjerrighet på folk sammen med det beste av den ekstreme engelske høfligheten. Han har jobbet for Amnesty i noen år og har også rukket å være en slags spinndoktor, eller taleskriver for en av de engelske MPene. I tillegg har han fire'obsessions': Fotball, ølbrygging, fjellvandring, og bloggskriving. Jeg anbefaler dere å ta en titt på hans blogg www.stevehynd.com
Da Steve og jeg hadde kommet oss fra Nablus til Azzun og stod og ventet på skyss i + 30 grader i skyggen (som vi ikke hadde tilgang til), stoppet det en ganske skræbbete Toyota Hilux Doublecab. Sjåføren stakk hodet ut og vinket oss bort til seg og spurte om vi skulle til Jayyus. Vi bekreftet, hvorpå han spratt ut, åpnet døren til seterad to og skyflet et helt lass med poser og sekker over i enden av setet. Steve og jeg ble dyttet inn før vi fikk konkludert med at det ikke var sjans i havet til å komme inn i denne bilen.
På den 8 minutter lange turen så jeg først et menneske i passasjersetet med et hode innhylllet i en kritthvitt kiffiyeh med svart agal. Den hvite kjortelen mannen hadde på seg var nystrøket med sylskarp press langs ermet. Jeg gispet da han snudde seg: For et ansikt!
Skarpheten i ermepressen ble overgått av skarpheten i denne profilen. Etter kort tid bøyde han seg framover og plukket opp appelsiner som han ga til Steve og meg. Først to, så to til og så enda to til. Smilet kom fram og smeltet skarpheten uten å forringe trekkene. De spurte på arabisk (Steve er ganske god etter hvert) om vi bodde i huset til Abu Azzam og vi nikket lettet og bekreftende.
Da vi kort tid etter stoppet utenfor porten vår, ramlet Steve og jeg ut av Hiluxen, tråkket i stykker et lysrør som lå på gulvet og begynte på en unnskyldningstirade. Den ble fort viftet bort, for sjåføren vår dro fram den ene halvannenliteren med vann, cola, og sprite, en pose med brød og noen agurker og ga oss for så å omfavne oss etter hverandre med kyss på begge kinnene. Uten et ord. Vi ble ganske overveldet og rørt. Respekten for verdigheten til menneskene på Vestbredden har økt hele tiden mens jeg har vært her. Generøsiteten like så. Pluss en økende ydmykhet i forhold til at det å være et flyktig besøkende vitne til det vanviddet det palestinske folket blir utsatt for i sitt daglige liv kan bety så mye for dem.
Flotte portretter!
SvarSlett