Sju fengslinger og en løslatelse

I natt ble sju unge menn i alderen 17-19 år arrestert av israelske soldater i nabobyen Azzun. Soldatene kom halv to og forlot landsbyen kl sju. En av dem, som var med i den store Shalit-utvekslingen i oktober, ble senere satt fri. Administrativ varetektsfengsling uten anklage eller dom. Ingen aner hvor lenge de blir sittende. De fleste blir arrestert fordi de har kastet stein på soldatenes armerte kjøretøyer. Jeg dropper fristelsen til å ironisere over proporsjonaliteten mellom ugjerning og reaksjon.

Så langt fengslingene. Løslatelsen fikk vi tett inn på livet. Arif Sameer Chbieteh ble løslatt i natt etter seks år i fire ulike israelske fengsler. Han er nå 25 år gammel, og altså 19 da han ble arrestert.  Arif ble dømt til seks års fengsel for oppbevaring av et håndvåpen for noen venner. I natt ble han en fri mann. Vi fikk møte han sammen med mor, tante og flere venner. En gledens dag, men med sorg og savn klart synlig i det radmagre ansiktet.

Seks år fra du er nitten år og student. Israelske fengselsmyndigheter sa nei til å la han fortsette studiene i fengslet. Dermed ble det 2112 monotone dager på celler på 3x7 m hvor antallet innsatte varierte mellom fire og ti. Hele tiden på cella bortsett fra fire timer per dag i luftegården. Ut over dette, nada. Ingenting. Mamma Halina fikk lov å besøke sin sønn i tre kvarter om gangen, noen år bare én gang, andre år flere. Ikke lov å ta med mat, bare noen klær.

Arif ble banket opp flere ganger, skrev klage til fengselsledelsen og ble som en følge av dette overflyttet til nytt fengsel i løpet av et døgn. Episoden og klagen ble effektivt ryddet av veien.

Med et tappert smil svarer Arif på vårt litt naive spørsmål om hvilke håp han har for det kommende året, at han ikke vet. Hans viktigste behov er å viske bort alle minner fra de siste seks årene og bli 'blank i hodet'.

Hele familien er glade for at 'the internationals' har kommet på besøk på denne store gledesdagen med det tunge, triste bakteppet av savn og to tusen tapte dager. De vil veldig gjerne at vi formidler deres erfaringer til 'verden utenfor'. Arif følger oss til porten og hilser til dere alle ved siden av plakaten av som er hengt opp utenfor. Det er neppe å dra det for langt å tenke at det fort kan bli nye to tusen tøffe dager i strevet med å sette beina under seg igjen etter løslatelsen. Kjenner at ansiktet og øynene hans sitter hart i.

Administrative detention on the West Bank

By invitatation from the Qalqiliya branch of Prisoners’ Club, the EAPPI team at Jayyus attended the demonstration against the administrative detention of Khader Adnan who has been detained since 18 December. Adnan is now on his 64th day of hunger strike and has lost a third of his body weight. According to Al Jazeera, the 33 year old baker was arrested in his home in the middle of the night and ‘sentenced’ to four months of administrative detention, www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/20122148513674313.html.  “World leaders have expressed growing concern over the fate of the prisoner, who is being held without charge under a procedure known as "administrative detention". There are currently more than 300 Palestinians being held in administrative detention by Israel, without charge or trial, for renewable periods of six months, without any way of defending themselves.”

EAPPI teams do not actively participate in demonstrations, but attend to show sympathy and talk with people. Sometimes we find eloquence without use of words.

In the small town of Qalqiliya, more than two hundred attended the demo. Not bad!

Mothers and sisters with husbands, sons and brothers in administrative detention; faces showing the destructive effects of the use of illegal imprisonment.

There is beauty to be found on the West Bank. Administrative detention is not among these. The life of Khader Adnan is on the line; a very thin line. Should he die in illegal detention, scenarios including disruptive, violent response are more than probable. Israel’s Supreme Court will hear an appeal for Khader’s release today.

Varetekt på Vestbredden

Etter invitasjon fra den lokale gruppen av Prisoners' Club, har jeg i dag har vært i Qalqilya for å støtte den lokale demonstrasjonen mot varetektsfengslingen av Khader Adnan, som nå sulterstreiker på 64. døgnet. Ifølge Al Jazeera ble 33-åringen arrestert midt på natta i sitt hjem 18. desember og satt i såkalt administrativ forvaring i fire måneder. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/20122148513674313.html Denne typen varetektsfengsling uten tiltale og dom skriver seg tilbake til den britiske mandattiden, og det israelske militæret bruker den aktivt. Amnesty International har tall som dokumenterer at det ved årsskiftet var 307 palestinere som sitter i administrativ forvaring, blant dem 21 fra den palestinske lovgivende forsamling

Det inngår ikke i oppdraget vårt å delta aktivt i demonstrasjoner, men det er ingenting i veien for å møte opp, vise sympati og snakke med folk.

I den lille byen Qalqilya var det over to hundre demonstranter på gata. Ikke dårlig.

Mødre og søstre med menn, sønner og brødre i administrativ forvaring preget også gatebildet.

Det er mye vakkert å se her, men administrativ forvaring er ikke blant disse. Khader Adnans liv henger i en tynn tråd. Jeg tør ikke tenke på hva som kan utløses av vold dersom han dør i denne formen for varetekt som bryter med alt av internasjonal lovgivning.


Før dette åpnet dagen med overvåkning av jordbruksporten North Gate i Jayyus. Slike er det å tusele gjennom gatene kl 0500 den halvtimen det tar å komme fram til piggtrådrullene og stålportene.

Køla svart. Så motordur. Jeepen med de fire soldatene kommer brasende ned veien på den andre siden, og plutselig står du der med hovedlys og to tusenmetere rett i trynet. Igjen undrrer jeg på hva blandingen av angst og makt gjør med folk. Har så vidt kommet  i gang med en bok av den jødiske journalisten Arthur Neslen som heter Occupied Minds. A Journey through the Israeli Psyche. Dere får nok høre mer om denne boka etter hvert. Nå sier jeg god natt til dere. I morgen tidlig er det en ny port som venter.

Bronkitt, husransakelse og checkpoint-vakt

De siste ti dagene har vært innholdsrike på mange måter. Har slitt med en kraftig virus-bronkitt med hoste som har skremt vettet av halve vestbredden. Begynner å avta i styrke nå, heldigvis. Torsdag våknet jeg i ørska av at min romkamerat fra Holland måtte ut i natta (0130) og observere/støtte en familie som ble utsatt for husransakelse og arrest av sin 18 år gamle sønn. 7 biler og 50 soldater. Inventar oppskjært og ødelagt. Ingen info om hva sønnen var mistenkt for, hvor han ble tatt og hvor lenge han ville bli holdt i varetekt. Vår oppgave er å gjøre alt vi kan for å slippe inn i huset og støtte familien som blir utsatt for raidet. Noen ganger går det. Noen ganger ikke. To dager etterpå kom de tilbake med sønnen i håndjern, banket han opp foran hele familien og gjorde en ny husransaking med nye ødeleggelser. Deretter vekk, med sønnen til ukjent sted. De erfarnne kollegaene gjorde en god jobb og ga oss ferskinger en nyttig innføring i hvordan en må oppføre seg for å få sjanse til å treffe familien som blir rammet. De ekleste var å høre at slike raid som regel kommer i perioder hvor ungdommer er midt i en eksamensperiode. Arresten ødelegger utdanningsløpene deres og virker veldig nedbrytende.

Rett før avreise tilbake til Jerusalem for noen dager med ganske tungt informasjonsprogram, var jeg med på min første morgenvakt på en av check-pointene, Azzun Atma. Ut av senga 0415, taxi i en drøy halvtime, og der var den, porten hvor alle arbeidsfolkene skulle gjennom for å komme til arbeid i tide:

100 frysende mannfolk av alle aldre stod allerede og ventet da vi kom fem på fem. Vår oppgave er å stå så nærme porten som mulig og telle hvor mange som passerte gjennom inngjerdingen fram til selve checkpointet og fram til de ventende bilene fra dagens arbeidsgivere. Første halvtime var 176 personer igjennom. Kl 0600 var tallet oppe i 342, halv sju nådde vi 529 og etter to timer hadde 652 kommet seg gjennom. Effektivt i dag, sa veteranen. Vår spot-check viste at vår mann brukte et kvarter på å komme gjennom. Forrige uke tok det en time. Kommer du får seint til pick-up-bilene, blir det ikke noen jobb på deg, og du må returnere uten inntekt, men med utgifter til skyss fram til porten. Hver dag. År ut og år inn. Bli behandlet som kyr. Likevel hørte jeg latter fra køen. Det kalles visst resiliens og er bra for mye. Jeg sliter fortsatt med å fordøye inntrykkene.

Søndag er det tilbake til Jayyus. Da har veteranene reist og vi må greie oss på egen hånd.

Mitt nye hjem de neste tre månedene :-)

Etter en hektisk dag med informasjoner i massive bølger fulgte en busstur fra Jerusalem via Ramallah til Jayyus. Verdens kanskje mest gjestfrie sted etter kvelden å dømme. Middag hos taxisjåføren, Abed og hans familie vaklet vi sprekkmette hjem til det nye hjemmet. Steve fra England, Irmgard fra Tyskland, Maria fra  Ecuador og jeg skal bo her. De første fire dagene sammen med teamet vi tar over etter. Kveldene ser sannsynligvis slik ut.

Nå er klokka 2120 og ulltøy og sovepose venter. Vekkerklokka står på 0350. Natta!

Kaldt møte med Jerusalem

På Ben Gurion Airport i Tel Aviv møtte noen av oss kulden i form av tre timers avhør om hvorfor en kom til Israel. Vel framme i Jerusalem ble vi møtt av en kulde som på ingen måte var i overført betydning. Har aldri frosset så mye innendørs i mitt liv før. Første natt ble tilbragt i sovepose iført ullundertøy og med teppe utenpå. Men før sengetid ble det mulighet for en liten tur til gamlebyen sammen med nye venner, Damaskusporten er flott:

Det mest overveldende var å se brosteinene. Gule og glattslipte etter flere tusen år med flittige føtters tråkking. Noen ganger utvides perspektivene på det meste i møte med historien.

I dag har vi vært på kvalifisert sightseeing i byen, ledet av en sveitsisk jente som har vært ledsager her de siste tre månedene. Hovedhendelsen var nok møtet på prosjektkontoret hvor forventningsfulle nykommere skulle få utdelt selve sertifiseringssymbolet: vesten vi alltid skal ha på oss i egenskap av ledsagere.

Uniformen til nær halvparten av dem vi skal være her for, er litt annerledes

Jeg er veldig glad for dere som har valgt å følge bloggen min. I morgen kveld bærer det mot eselhovedstaden Jyyus! Nå er det ned i soveposen med ulltøy på.

Onsdag er det avreise til Vestbredden og Jayyus

Noen ganger er det lang avstand mellom et kart og den virkeligheten kartet viser. Ta en titt på kartet over området som 'min' landsby, Jayyus, ligger i:

75 % av jordbruksorådene (ca 8600 mål) til de ca 4000 palestinerne som bor i Jayyus havnet i 2003 på utsiden av piggtrådsperringer og murer. Det er to porter å gå gjennom for å komme ut til beitemarkene, åkrene og drivhusene (på 'sikksakk'-streken vest for Jayyous). Portene blir åpnet tre ganger om dagen i 15 minutter av israelske soldater som er svært nøye med kontroll av passeringstillatelser. Forsinkelser skjer ofte.  Dersom portene ikke åpnes, må en gå flere kilometer lenger nord, til Falamya, for å bruke en port der. Piggtrådgjerdene/muren ble satt opp for å beskytte den israelske bosettingen Zufin (1000 innbyggere). Bosetterne planlegger nå å bygge nye 1500 hus. Dette vil i så fall medføre at gjerder blir flyttet østover og mer land blir tatt fra Jayyus-folket. Jordbruksområdene vest for 'separasjonsbarrieren' var frodige områder:

Bildene er hentet fra jayyousonline.org.