Sorgen og glæden, de vandrer tilhobe, sa min mormor

25.2.2012 ble en slik dag for meg. Ramlet i seng i åttetiden, fullstendig blåst av inntrykkene, av kontrastene:

Dagen startet som vanlig tidlig med 'portvakt', denne gangen ved jordbruksporten Falamya. Det er en ganske magisk stemning å stå småhutrende og vente på at de fem israelske soldatene iført hjelm, skuddsikker vest og automatvåpen skal komme og åpne porten for noen bønder og sauer på vei til jordene sine på den andre siden av gjerdet, .

I dag var det veldig rolig ved Falamya-porten. Sju menn, én traktor og elleve sauer passerte i løpet av de to timene jeg stod der. God start på dagen, men i overkant mye piggtråd.

Denne dagen var satt av til en 'grand tour' i Qalqilya-områdets mange landsbyer sammen med vår faste taxi-sjåfør, Abed, som er lommekjent i hele distriktet. Første besøk var barneskolen i den lille landsbyen Izbat at Tabib. Veldig vakkert område. Nydelig skole.

Problemet er bare det at skolen ligger i et såkalt 'område C', et område som styres både sivilt og militært av Israel. Oppdelingen av Vestbredden i A-, B- og C-områder var et resultat av Oslo-prosessen og ble en tragedie for palestinerne. Da avtalen ble inngått i 1992, var ett av premissene at landfordelingen skulle reforhandles i løpet av fem år med utgangspunkt i grenselinjene fra 1967, den såkalte 'grønne linjen'. Dette har ikke skjedd. Nå spiser de israelske bosettingene seg inn på stadig nye områder, både gjennom utvidelser av de gamle og etablering av nye. De fleste husene i Izbat at Tabib har fått rivningsvarsel (demolition order) flere ganger i en årrekke, og en god del av dem har blitt revet. Men mange har på en eller annen måte greid å klore seg fast og fått forpurret rivningsplanene. Bosetterne som omkranser den lille landsbyen kommer med ujevne mellomrom inn i landsbyen (med full bevæpning og i tillegg beskyttet av israelske soldater) og roper trusler til innbyggerne for å få dem til å flytte. Hva skjer med folk som må leve slik i år etter år?

Etter å ha servert oss te med sukker og salvieblader (jeg rekker så vidt å begynne en tankerekke om at alt dette sukkeret ikke er sunt, men bekymringen drukner fort i disse omgivelsene) viser rektor oss rundt på skolen sin. 10 lærere på 40-50 elever. De er blide og glade når vi titter inn i klasserommene deres. Som unger flest. Men bildet av de smilende barneansiktene blir forstyrret av det rektor og engelsklæreren nettopp har sagt til oss: Disse barna er annerledes enn barna i andre landsbyer. De leker stort sett med plasikkgeværer og -pistoler og mange av guttene pleier ofte å male ansiktene sine som commandosoldater. Bildet går ikke opp. Jeg kjenner tristheten fra dette møtet velte opp igjen når jeg skriver dette, flere dager etterpå.

Ny skole, nye elever. Habla. Egentlig et helt håpløst, inngjerdet område hvor mange av elevene må gjennom et strengt bevoktet sjekkpunkt for å komme på skolen. Denne gangen likevel et emosjonelt pusterom hvor problemene er små (32 elever stuet sammen i knøttsmå klasserom). På rektors kontor får vi mer te, med sukker og myteblader denne gangen. Veldig søtt og veldig godt. Ute på skolegården stimler elevene sammen omkring oss og bobler over av lyst til å si de setningene de kan på engelsk. Hello. What's your name? Welcome!

Jentene danser for oss og er veldig stolte og fnisete. Herlig. Dette gjorde godt. Jeg kjenner meg klar for nye inntrykk. Abed stapper oss inn i bilen og kjører til et sted hvor israelske bosettinger vokser opp i rekordfart. Bosettinger følges alltid av gjerder eller murer som omkranser dem og stenger lokalbefolkningen ute fra fri ferdsel i sine områder. Områder med raskt voksende bosettinger blir gjerne preget av at bygging og vedlikehold bremses stopper opp fordi det ikke gis tillatelser til det - eller at folk gir litt opp.

Når jeg zoomer inn, blir kontrasten mellom bebyggelsen vi står ved og de investeringsintensive bosetterkomplekset på den andre siden av dalen veldig stor.

Videre, videre. Denne gangen gjør Abed det tøfft for oss og tar oss med til en familie som har fått det ene huset sitt revet av det israelske militæret fordi bosettere har annektert store deler av eiendommen deres og nå ligger kloss innpå dem. Synet av en ribbet grunnmur med en trehjulssykkel på ble ganske overveldende.

Verten vår bor nå i gamlehuset ved siden av sammen med kona, fire sønner, to svigerdøtre og fem barnebarn. Han hadde for noen år siden tredve mål jord og drev lønnsomt og effektivt med drivhusdyrking av tomater og andre grønnsaker. Nå sitter han igjen med ett mål og landtyvene som nærmeste nabo.

Det var usigelig trist å følge han bort til gjerdet og høre han fortelle om hvordan det oppleves hver dag å se over på de lekre husene som nå står på jorda hans. Kroppsholdningen og klangen i stemmen ble ganske heavy.Jeg så en ribbet mann. Vi fikk selvfølgelig te før vi dro igjen. Med mye sukker. Solbrillene måtte på for å skjule tårene til en besøkende betrakter.

Neste stopp ble for absurd til å bli en tåreperse. Hani Amir er litt over 50 år gammel og bor sammen med kona si i Mas-ha, rett utenfor byen Qalqilya. Det spesielle med Hani er at han er totalt innesperret av en åtte meter høy mur på en side og høye, elektriske piggtrådgjerder på de tre andre. Hani hilste oss velkommen og låste oss inn.

 

I 2002 lå eiendommen hans midt i løypa for den store separasjonsbarrieren som israelerne planla. Israelerne har flere ganger forsøkt å få han til å flytte og tilbudt han kompensasjon, men Hani nekter. Dette er mitt land og min eiendom, sier han. Dersom de skal få meg vekk, må de enten skyte meg eller vente til jeg dør. Etter 2003 ble han innebygd på allekanter. Nå er tomta ca 60 x 40 meter.I fem år kunne Hani og familien hverken komme ut eller inn uten at soldatene låste opp. Folk fra landsbyen på utsiden av gjerdet pleide å komme med poser med mat som de kastet over.

Hani har gjennom årene hatt besøk av mange 'internasjonale', og israelerne ga til slutt opp den totale isoleringen og laget en liten port ved muren som han fikk nøkkel til. Hani utsrålte en vidunderlig trass oppe i den komplett absurde situasjonen som utgjør hans livsverden. Det er jo denne trassen palestinerne er helt avhengig av for noen gang å kunne lykkes i sitt hovedprosjekt: å få slutt på okkupasjonen.

Det ble ikke te-pause hos Hani. Kona hans var i byen på besøk hos familie. Fra trappa si kunne han både vinke farvel til oss og se på grafittien på muren ti meter unna. Hani og dette landet har nok større behov for et storstilt besøk av Fugl Fønix enn av Märthas engler.

Så var det bare for Hamid å låse ut en ny delegasjon med storøyde og stumme besøkende.

Mot slutten av 'the grand tour of district Qalqilya' kom vi til en av Palestinas eldste landsbyer med bebyggelse fra romertiden. Så vakkert!  Et storstilt rehabiliteringsprosjekt var på gang med støtte fra flere land. Møkkete arbeidere tøt fram fra kjellerrom og viste oss stolt rundt.

Sadi var en av de blide og stolte huseierne. Etter 27 år i den palestinske hæren (Libanon og Jordan) hadde han dratt tilbake til hjemstedet for å leve et ordentlig familieliv. Sjarmtrollet på halvannet år hadde grepet på pappa, og brukte ikke lang tid på å fange oss heller.

... og selvfølgelig ble det mer te før vi dro. Veldig god og søt te.

Men det kunne jo ikke ende med denne idyllen. Ikke i dette landet.

Vår sjåfør, Abed, tar oss med tilbake til der  dagen startet, ved jordbruksporten Falamya, hvor vi står hver lørdag mellom fem og sju om morgenen. Sola har gått ned og det begynner å mørkne. Abed stanser bilen ved porten og går ut. Sier stille at før 2002 eide han 35 mål jord her hvor de dyrket oliven, papaya og mange andre frukter og grønnsaker. Etter at separasjonsbarrieren (muren/gjerdet) ble satt opp, ligger det aller meste utilgjengelig på den gale siden. Blide og muntre Abed blir uvanlig stille, og på resten av turen hjem er det også helt stille i bilen.

Sorgen og gæden, de vandrer tilhobe, som min mormor sa. Også på Vestbredden.